Hei på deg! ♥

Hvordan går det med deg? 

I dag har vært en veldig hektisk dag, jeg har nemlig blitt intervjuet av rb.no / mittlorenskog.no 
Dette var kjempegøy! Og jeg får ikke skrytt nok av den fantastiske Samar hos rb.no. En utrolig dyktig dame, med så mye godt humør. 

Her har du et lite utkast av mitt intervju: 

Her har du link til innlegget: https://www.mittloerenskog.no/isabel-27-har-slitt-med-mageproblemer-hele-livet-jeg-trengte-a-hore-at-jeg-var-god-nok/s/5-129-47069

Husk at det er greit med sykdom, det er greit å ha en "flau" sykdom, husk på at nå har jeg faktisk vært å pratet om dette helt åpent og ærlig, presset grensen helt til toppen og enda litt mer. Vet du hva? Det var faktisk utrolig godt! Det er alltid fælt og nervepirrende å prate om noe som er vanskelig, men Samar gjorde meg så avslappet at det var helt naturlig å prate om dorutinene mine med henne. 
Mage og tarmproblemer har alltid vært en stor utfordring for meg da jeg alltid har tenkt litt i det stille sinn "jenter promper og bæsjer ikke", men gjett hva? Jenter de driter, og promper så huset rister. En litt morsom sidespøk her, kjæresten og jeg konkurrerer om flest touch down til tider, med fordelen jeg har så leder jeg enn så lenge, haha. 

Jeg hadde grått av glede å se annonser med modeller av undertøy iført magepose. Nå har vi kommet fryktelig langt med forsking på Ulcerøs kolitt og Chrons, nå er det bare det å normalisere det. 


Tusen takk for en så fin artikkel, Samar! Du er flott, og ufattelig dyktig! Lykke til med studiene dine, og håper på å se deg snart igjen.♠

∼ Dodriteren Isabel

Til mine fantastiske lesere ?

Mitt navn er Sanaz Rasouli, jeg er 23 år og etnisk afghaner, men er født og oppvokst i Iran, og nå bosatt i Stavanger, Norge. Jeg har fra en ung alder ønsket å være en deltaker i Miss Norway, men på grunn av min kulturelle bakgrunn har jeg ikke hatt muligheten til dette.
Min barndom har ikke vært den beste og det unner jeg virkelig ingen. Jeg har fra en ung alder opplevd mange situasjoner hvor det var vold, rasisme, trakassering og mye mer, noe som førte til at jeg som 15 åring, fikk nok og flyktet til Norge for å skape en framtid for meg.

Det har tatt meg 23 år for å bli selvsikker i min stemme, og finne den rette motivasjonen. Men som folk sier «bedre sent enn aldri», og nå som jeg har blitt en deltaker i Miss Norway 2023, ønsker jeg å bruke min stemme til å skape forandring og minke rasisme. I tillegg til å være et forbilde for alle jenter og kvinner som tror at de ikke kan følge sine drømmer, på grunn av sin bakgrunn. Jeg ønsker å si til verden om at alle er like og alle bør behandles likt. 

Gleden er for stor til å beskrives, men jeg ønsker å takke alle mine lesere på forhånd, som ble inspirert av min historie, og som bruker sin tid på å støtte meg!

Takk for at du tok tiden innom her!?

Jeg liker bedre å prate, enn å skrive. Faktisk så prater jeg som regel litt for mye. Skriving må jeg jo bli flinkere til, så da var dette et perfekt tidspunkt. 

Gjør jeg som jeg har gjort til nå, skriver om noe jeg er spesielt opptatt av, kan jeg skrive til armene faller av. I dag tenkte jeg å bare fortelle om dagen min. Da jeg var yngre var bursdager en unik dag, med fest og god mat. Det har endret seg litt siden den gang, men jeg må likevel si, at dagen i dag har vært og er fremdeles en perfekt dag å fylle 22 år. Jeg føler meg fremdeles som et barn, det er alltid gøy med oppmerksomheten og masse søtsaker. ?

Jeg startet dagen som vanlig. Stod tidlig opp med sønnen min på 8 mnd, underholdt han med tomflasker i sengen min, så jeg kunne slappe av litt lenger. Da vi endelig stod opp og fikk dratt den syv sovende chihuahuaen, Bambi ut av den varme dyna, gikk vi opp i andre etasje. Der spiste vi frokost sammen med Jamies mormor og alle hennes hunder. 

Etter at Jamie hadde rotet alle mormors plastbokser og lokk rundt på hele kjøkkenet, var det på tide å sove igjen. Ikke for meg da, dessverre ... Jeg la Jamie i vognen ute i det nydelige snøværet. For en gangs skyld sov han utrolig lenge, så jeg brukte tiden på å danse, tøye og ringe litt rundt til ulike veldedighets organisasjoner. 

Jeg måtte vekke Jamie etter to og en halv time, vi skulle gå tur med hundene i snøen. Dette var første gang Jamie satt i akebrett, det er ikke mye snø å skryte av da, men gøy likevel. Bambi ville IKKE bli med på tur, hun syntes det var alt for vått og kaldt.

Etter turen, gikk vi ned i kjellerleiligheten vår og spiste lunsj. Vi så litt på Karsten og Petra før Jamie skulle sove litt igjen. Da unnet jeg meg resten av sjokoladen min fra i går. Litt bursdags kos må en ha.

Senere kom mannen min hjem og vi spiste en deilig luksuriøs middag, spaghetti på boks. Mmm..

Heldigvis var det god dessert, kjøpe boller med krem og syltetøy. Godt det ikke er hver dag jeg har bursdag. Med en litt trang økonomi og småbarn er det ikke alltid lett å unne seg det beste, noe jeg tror flere burde lære seg. Noen mennesker har ikke råd til mat i det hele tatt. Derfor var jeg utrolig takknemlig for de kjøpe bollene.

Gavene mine ble en pakke som har ligget en god stund på posten, en jeg har bestilt selv - et lerret med bilde fra bryllupet. Og en time i min mors frisørsalong i kveld. Yey, egentid! Pappaen min tilbød seg å kjøpe ny pute til meg, men jeg ville heller ha sengetøy. Gleder meg til å se hva han har funnet. Kanskje han tar med kake også..

Senere i kveld skal jeg bare slappe av, se på en koselig morder serie med mannen min Jørgen, og legge meg. For å så våkne i natt med en hund som skal ut og en baby som er sulten. Lurer på hva dagen i morgen bringer. 

Skrive om dagen min er helt nytt for meg, men nå vet dere litt mer hva dagene mine innebærer. Slit, kos og masse kjærlighet.

Ha en hyggelig kveld videre! Og husk at en fin bursdag, kan man ha uansett tilbehøret. Gjør det beste ut av dagene, de tunge og de kjedelige. Det er mye vi kan lære av hver dag. 

Vil du jobbe med meg? Ta kontakt da vel! ?‍❄️❄️

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Jeg har alltid vært en veldig engasjert jente med mange interesser og svært travle hverdager. Det var derimot ikke før jeg begynne å si «ja» oftere at jeg virkelig forstod kraften av å gå utenfor komfortsonen og gripe de mulighetene man blir gitt. Kraften av å si ja er nemlig stor, og jeg har fått oppleve at det virkelig åpner dører man bare kunne drømme om.

Hei!

Jeg heter Julie Kroslid, er 18 år og kommer fra Lyngdal, en liten by på Sørlandet. Jeg går for tiden i 3 klasse ved KVS Lyngdal og tar studiespesialisering med programfagene Politikk og Menneskerettigheter, Psykologi og entreprenørskap.

På fritiden sjonglerer jeg mellom å gå på skole, jobbe i et badeland, drive to bedrifter selv, være sosial med venner og drive en del frivillig arbeid. Jeg elsker en travel, effektiv og spontan hverdag like mye som jeg elsker å sette meg mål, legge opp planer og drømme stort.

Men det har ikke alltid vært sånn… Når jeg var yngre opplevde jeg blant annet  å få kyssesyken som varte i godt over ett år. Dette var en stor motgang, og siden det har ikke flaksen blitt noe bedre, og jeg har stadig brukket noe, måtte gå på krykker eller måtte sy. Dette var en særlig tøff periode, hvor jeg selv den dag i dag ikke har kommet meg helt. Hvert trappetrinn ville alltid ende med tårer. Allikevel var jeg fast bestemt på at dette ikke skulle begrense meg, mine interesser og mål. Det ble derimot en motivasjon for å vise alle at alt egentlig går om man har motivasjon og er villig til å jobbe hardt.

På grunn av motstanden jeg selv har opplevd, og etter å ha opplevd at venner av meg har måtte kjempe blant annet kampen mot kreft, har hjertet mitt for å gi motivasjon, hjelp og støtte til andre som trenger det, blitt stor! Dette er også hovedårsaken til at jeg på fritiden jobber frivillig som ansvarlig for Krafttak mot Kreft på skolen min. I tillegg har jeg vært med som frivillig på en del ulike leirer for barn og ungdom. -Og jeg elsker det! Det er sjeldent jeg har det så gøy, og får erfare så mye at selv det lille man gjør kan bety mye for andre!

Etter videregående skal jeg derfor ta et friår og bo 4,5 måneder på Bali for å jobbe frivillig på et hjelpesenter for barn og alenemødre. Etter dette ønsker jeg å studere Entreprenørskap eller Markedsføring og ledelse på BI.

For 3 år siden (da jeg først begynte å leve etter min «ja»-regel) hadde jeg aldri tenkt tanken engang på å skulle havne her jeg er i dag. Miss Norway har alltid bare vært en fjern men stor drøm, og jeg er så ydmyk og beæret av å ha fått denne muligheten!

Jeg har i tillegg deltatt i NM i entreprenørskap med ungdomsbedriften min, og har blant annet deltatt på Emax (en grunder-camp i Porsgrunn), deltatt på «leder for en dag», og i dag driver 2 bedrifter og har planer om å starte mange mange flere. Jeg elsker å kunne utrykke meg kreativt, drømme stort, være ambisiøs og ikke minst å si «JA». På tross av utfordringer og motgang vet jeg at med store drømmer og ved å si «ja» kan store ting skje. Med dette ønsker jeg også å inspirere andre i å tørre å satse på drømmene deres, jeg heier på dere!

Følg meg gjerne videre på denne spennende reisen på facebook og instagram @juliekroslid

Om du vil lese mer om meg, mine intervjuer i ulike aviser, høre podcastinspilling med meg i Innovasjon Norge, eller høre intervjuet jeg hadde på NRK nyheter, legger jeg med linker her!<3

Egen butikk: https://www.lyngdalsavis.no/julie-17-startet-egen-nettbutikk-det-er-en-drom-som-har-gatt-i-oppfyllelse/s/5-104-212434

«Leder for en dag»:https://www.lister24.no/nyheter/i/l3VXBe/jeg-setter-stor-pris-paa-aa-ha-faatt-denne-muligheten, https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/unge-ledertalenter-far-prove-seg-som-toppledere?publisherId=17847581&releaseId=17942462, https://www.instagram.com/p/Cj8MIQaM4FZ/, https://www.instagram.com/p/CkLxjEMMzVW/

Podcast- https://open.spotify.com/episode/1yK5Dhlq6yWLkweaw1RTzi

intervju på NRK som Emax deltaker 2022-https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-fra-vestfold-og-telemark/202208/DKVT98080222, 

Gleder meg til å bli kjent med dere, og til å la dere bli kjent med meg!

Lots of love, Julie<3

For dere som leste mitt forrige innlegg om en av mine hjertesaker, så vet dere at jeg har veldig sterke meninger om skjønnhetsideal og mangfold. En annen ting som gjorde at jeg ønsket å delta i Miss Norway er fordi jeg føler jeg har viktige ting å si, viktige ting å snakke om - en av disse sakene jeg brenner for er kvinnehelse. Jeg er vokst opp med en storesøster som har endometriose, det tok flere år for henne å få en diagnose. Når jeg var yngre og fortalte folk hvilken sykdom hun har, så viste veldig få mennesker hva endometriose var. Folk flest hadde ikke engang hørt om sykdommen. Idag er det mer snakket om, mer i fokus - men langt ifra nok i fokus. Miss Norway gir en fantastisk mulighet til å belyse ulike temaer og nå ut til mange flere mennesker enn hva jeg ellers ville gjort. 

© Frank Valde / Bekkenstudio

Endometriose er en av de vanligste kvinnesykdommene vi har. I Norge har over 260.000 kvinner, transpersoner og ikke-binære endometriose - altså er det like vanlig som diabetes. 

© Marie Murby

Noen er mer utsatt for å utvikle endometriose enn andre. Det er en arvelig faktor, og syv ganger så sannsynlig å få sykdommen dersom mor eller søster har endometriose. I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få stilt diagnosen, endometriose. For min storesøster tok det 5 år for henne å få diagnosen. Jeg håper at ved å delta i Miss Norway så vil jeg få mulighet til å fremme kvinnehelse og sette endometriose på agendaen. Ingen sykdom, uansett kjønn, uansett årsak, burde ha en disgnotiseringtid på gjennomsnittlig 7 år.

Visste du også at endometriose er rangert som en av verdens mest smertefulle sykdommer? Allikevel er det så lite forsket på. Det finnes ingen kur for endometriose, kun symptomlindring og smertelindring. Norge har ett av verdens beste helsesystemer - men kvinnehelse er dessverre ikke nok i fokus. Men det er så viktig at endometriose ikke blir tabubelagt eller bare sett på som en kvinnesykdom eller en såkalt underlivssykdom, det finnes mange mennesker der ute også som ikke er kvinner som fortsatt får sykdommen!

Detaljene rundt sykdomshistorien er fortsatt litt utydelig. Smertene var så store og oppkast kom så ofte at mye fortsatt er uklart. Sykdommen begynte imidlertid å vise tegn når Mariell gikk i åttende klasse, på dette tidspunktet gikk jeg i tredje klasse. 

De neste årene var preget av sykehusbesøk, der sterke smerter og oppkast var de mest fremtiden symptomene min søster opplevde. Ingen leger skjønte helt hva det var som foregikk.

De første årene var storesøsteren min innlagt over 300 døgn til sammen på sykehus. Likevel, merkelig nok,i løpet av disse rundene med innleggelser så ble endometriose aldri nevnt eller foreslått. Etter min søster fikk diagnosen fikk jeg tilbudet om å sjekke meg, pga. økt risiko. Jeg takket nei på dette tidspunktet, rett og slett fordi jeg hadde ingen symptomer eller plager. Hvertfall ikke av samme grad som hun opplevde.

Jeg er så stolt av storesøsteren min for at hun har delt sin historie og vært åpen rundt den lange prosessen for å bli diagnostisert. Denne prosessen var hard for familien vår, det var fem lange, kompliserte år med lite svar og mye angst og usikkerhet. Mye smerter for oss alle og tunge perioder. Grunnen til at jeg ønsker å snakke om kvinnehelse er nettopp for å unngå at enda en familie og enda en ung kvinne skal gjennomgå de familien vår gikk gjennom.

© Marie Murby

Jo mer vi snakker om denne sykdommen, jo flere som vet om det, jo kortere kan diagnotiseringstiden bli. Dette er uten tvil en hjertesak for meg.