Gjennom livet mitt har jeg tilbrakt utallige timer på scenen, noe jeg både har elsket og hatet. Jeg kommer fra en veldig musikalsk familie, og har derfor drevet med synging siden jeg var veldig liten. Det hele startet da jeg begynte i kor på barneskolen, og sang foran kirken under flere gudstjenester. Derimot var jeg ikke veldig interessert i å synge i en gruppe, så kor karrieren min ble veldig kort. På barneskolen fikk lærene mine høre at jeg interesserte meg for synging, og jeg ble da tilbud solo opptredener og hovedroller under skole konserter i flere år. Dette var noe jeg ELSKET. Jeg elsket å opptre foran folk, å synge og gjøre skuespill foran en folkemengde ga meg energi og glede. Jeg drømte også om å være på TV, og gikk på flere auditions gjennom årene. Da jeg var 11 år fikk jeg til og med en rolle i en TV julekalender, men som senere ble kansellert. Så man kan trygt si at som liten følte jeg meg trygg på scenen og foran kameraet, og hadde langt ifra scene skrekk.
Foto: Roger Myrland
Scene skrekken formes
Så kom det en mørk periode i livet mitt, noe som førte til at scene gleden forsvant. Jeg opplevde mobbing og utestengelse på barneskolen, og begynte å føle at jeg ikke var god nok. Noen av mine nærmeste lagde seg ett mål om å få meg til å tenke at jeg var dårlig i alt jeg var glad i å gjøre, og at hvem som helst kunne gjøre disse tingene bedre enn meg. Dette såret meg veldig, og sakte men sikkert tok bort gleden jeg fikk gjennom å gjøre disse tingene. Etter dette klarte jeg ikke å gå på en scene uten å høre ordene til mine tidligere venninner inni hodet mitt, noe som utviklet seg til scene skrekk.
I årene senere utviklet jeg såpass scene skrekk at jeg ikke en gang turte å holde presentasjoner foran klassen min. Det var ett par ganger jeg forsøkte å komme meg ut på scenen igjen, men hver gang endte jeg opp med å få angst anfall før jeg skulle på. Dette var noe jeg syntes var utrolig trist, for innerst inne hadde jeg så utrolig lyst til å tørre å stå på scenen igjen. Jeg elsket musikk og synging, men turte ikke gjøre det foran andre lengre. Til tross for dette endte jeg opp med å gå på Musikk linjen på Vidregående, noe jeg gjorde for å lære mere om musikk og forhåpentligvis bli kvitt den grusomme scene skrekken.
Dette funket sånn halvveis. Jeg lærte masse om musikk i disse årene, og ble mere komfortabel på scenen etterhvert som vi holdt konserter, men scene skrekken hadde enda ikke sluppet taket helt. Jeg var nervøs i dagesvis før en opptreden, og gjorde alt jeg kunne for å unngå å opptre. Heldigvis lærte jeg meg masse teknikker for å minske scene skrekken gjennom disse årene, noe som senere har hjulpet meg enormt. Slik som å gjøre puste øvelser og meditering før en opptreden, se over publikum enn på dem og å minne meg på at tilskuerens kun ønsker meg godt.
Misse deltagelsen endret alt
I VG3 meldte jeg meg på Miss Norway, og deltok i 2021 sesongen. Dette gjorde under for selvtilliten min, og hjalp meg komme ut av komfort sonen min. Catwalk kursene med Miss Norway ga meg en ny scene glede, nemlig catwalk. Spenningen rundt catwalk hjalp meg til å glede meg til å være på en scene, men jeg var enda små redd for finale dagen hvor jeg visste jeg måtte stå på scenen med selvtillit. Så kom finale dagen, og det var gøyere og bedre enn hva jeg noen gang hadde forventet. Denne dagen endret livet mitt, og ga meg motet til å delta på Miss Earth.
Året etter deltok jeg på Miss Earth 2022. Det jeg ikke visste på forkant var at her skulle vi gå på hele 7 forskjellige scener. Første scenen var en bikini catwalk som var en del av introduksjonen vår for pressen. Her var det utallige kameraer og presser, og jeg var kjempe nervøs i forkant. Men jeg prøve å minne meg selv på hvor fint det hadde gått under Miss Norway finalen, og dette hjalp meg beholde roen under opptredenen. Da bildene og videoene fra eventet ble lagt ut senere den kvelden, var jeg skuffet. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke så noe bra ut, man hørte usikkerheten i stemmen min når jeg pratet i mikrofonen, og jeg følte at alle de andre deltagerene gjorde en så mye bedre jobb enn meg. Noen dager etterpå skulle vi ha vår første catwalk konkurranse, og da kjente nok en gang på scene skrekken. Skuffelsen min etter presse eventet minte meg på ordene til mine tidligere "venninner", og gjorde meg utrolig nervøs. Jeg husker jeg satt bak bussen vår å gråt i over en halvtime i strekk fordi jeg var så redd. En av de andre deltagerene kom å pratet med meg, og fikk heldigvis muntret meg opp. Hun minte meg på at det er lov å være redd, men å huske på at det som teller er at jeg selv har det gøy, og at det å forsøke å gjøre mitt beste er godt nok. Ei annen hjalp meg fikse opp sminken min igjen, ga meg en frisyre hun syntes jeg så bra ut i, og hypet meg opp. En time senere stod jeg på scenen, og innså at dette gikk jo faktisk bra! Tilskuerene i salen heiet på meg, og i etterkant var det flere som fortalte meg hvor flink jeg hadde vært og spurte meg om bilder.
Foto: Miss Earth - Bilde fra den første catwalk konkurransen på Miss Earth
Alle catwalk konkurransene etterpå gikk bare bedre og bedre. Etter denne opplevelsen følte jeg meg mere tilfreds på scenen, og sakte men sikkert gledet jeg meg heller til å stå på scenen enn å grue meg. Fokuset mitt begynte å endre seg fra å være nervøs på å stå på scenen, til å ønske å gjøre mitt beste på scenen. Jeg startet å øve på catwalk hver mulighet jeg fikk og lærte meg teknikker for å snakke mere selvsikkert på scenen. På slutten så jeg at i sosiale medier snakket folk om hvor flink jeg var til å prate på scenen, en dommer kom opp til meg å fortalte meg at jeg var hennes favoritt under en av catwalk kursene, og flere Miss Earth fans begynte å se på meg som en kandidat for topp 20. Dette var en enrom endring fra hvordan ting hadde vært i begynnelsen, og ga meg mere selvtilitt og fikk meg til å føle meg mere komfortabel på scenen.
Det hele bygget opp til finale dagen for Miss Earth 2022. Nå hadde jeg opplevd å være på bunn, og nå følte jeg endelig hadde klart å bekjempe scene skrekken min. Jeg hadde lært masse om å være på scenen de siste ukene, og følte meg klar for å delta på finalen. Før showet startet følte jeg lite på nervøsitet, men heller på en enrom glede. Endelig hadde jeg bekjempet scene skrekken, og gledet meg til å stå på scenen. Da jeg ble annonsert til å være en del av topp 20 ble jeg gladere enn jeg noen gang har vært før. Da meg og de andre topp 20 deltagerene stod bak scenen før vi skulle gå på igjen, klarte jeg ikke slutte å smile. Jeg var ikke redd eller nervøs i det hele tatt, jeg kjente kun på lykke. Jeg hadde endelig fått tilbake scene gleden jeg hadde som barn.
Misse deltagelsene mine har endret livet mitt på flere måter enn jeg kan telle, og en av disse er å hjelpe meg med å bekjempe scene skrekken min. I etterkant av Miss Earth har jeg kjent på minimalt med scene skrekk, noe jeg er så utrolig glad for. Selvfølgelig kjenner jeg som alle andre på nerver før jeg går på scenen, men jeg kjenner ikke lengre på redselen. Det har endelig gått opp for meg at det som virkelig betyr noe er at du møter opp, og gir ditt beste forsøk på å gjøre ditt beste. Ditt forsøk på å gjøre ditt beste, er det beste du kan gjøre.
Foto: Errold Webber - Bilde fra The Miss Globe 2023 finalen
Scene skrekken kan bekjempes
Dette har vært ett langt blogg innlegg, men jeg ønsket å dele denne historien med dere. Det kan være lett å tenke at menneskene du ser på en scene aldri har kjent på noe redsel når det kommer til å stå på scenen, men med dette innlegget ønsket jeg å si at dette ikke er sant. Jeg husker selv hvor oppgitt jeg var over å ha scene skrekk, for det hindret utviklingen og drømmene mine i så mange år. Som sagt stod ikke dette bare i veien for min lille sang karriere, men også utover skolegangen min. Jeg trodde aldri at jeg ville klare å stå på en scene igjen, men idag har jeg stått på flere.
Jeg håper at om du også strever med scene skrekk, at dette innlegget ga deg ett nytt syn på denne skrekken. Det er helt normalt å kjenne på redsel for å være på en scene, og vi er mange som kjenner på denne redselen. Du skal tross alt stå i sterkt lys oppå en plattform, med masse øyne på deg. Heldigvis er dette en redsel du kan bekjempe om det er det du ønsker, og det er det jeg ønsket å fortelle med historien min idag. Reisen mot scene glede er ikke lett, men den er oppnåelig. Du trenger ikke bekjempe dette på samme måte som meg, men kanskje heller starte med å holde en liten tale foran familien, eller holde en presentasjon foran klassen? I mine øyne handler det om å eksponere seg til scener og folke mengder, og godta at det du gjorde var godt nok. Ingen er perfekte, og ingen vil dømme deg for å ikke være perfekt heller. Det som betyr noe er at du møtte opp, og gjorde ditt beste.
Om du eller noen du kjenner kunne vært interessert i å jobbe med meg, eller vil vite mere om meg, ikke nøl med å sende meg en melding! Du kan sende meg en mail på Misslillysoee@gmail.com, eller på mine SOSIALE MEDIER:)
Instagram og Tiktok: @Lillysoee
Facebook side med alle oppdateringer fra deltagelsen min: Facebook side
Foto: Lukas Gaussen, @shotby_lucas
Foto: Roger Myrland