Hei alle sammen! 

Tenkte jeg kunne starte denne bloggen med å skrive litt om meg, hvem jeg er, hvor jeg kommer fra og hva mine interesser er! 

Jeg er en nitten år gammel jente som kommer fra et sted som heter Ski. For tiden bor jeg i Oppdal og går på skole her oppe. Jeg er en svært aktiv og treningsglad jente som trives bedre ute enn inne:) I alle år har jeg drevet med hest og konkurrert mye i sprangriding, men nå har jeg trappet litt ned. Jeg er oppvokst på en gård så jeg er svært knyttet til plassen jeg kommer fra. 

Jeg er oppvokst med dyr så dyrene hjemme vil alltid ta en stor plass av livet mitt. Her er bilde av min nåverende hund, Aron, en engelsk setter. Han er absolutt hunden jeg har møtt med størst personlighet av dem alle. Savner han så mye når jeg bor så langt borte fra han <3 

Her er min store stjerne, SR Gingerbeer. En Irsk Sportshest som jeg kjøpte i 2012. Snillere hest enn dette finner man ikke:) 

Dette var litt om meg og mitt liv. Så snakkes vi snart :*

Nå er det bare en uke igjen, til alt julestresset skal ha falt på plass, og alle gaver pakket inn. Det som føles så rart, er å faktisk være hjemme i desember. De siste årene har jeg bare vært i utlandet, og der glemmer man litt hvordan alt julestria er. Da var ikke forberedelsene på samme måte, da vi jobbet mye, og det selvfølgelig ikke føles helt ut som adventstiden når man har ser strand og palmer rundt seg. Men det var fint på en måte det også, for som guider, så får man seg en liten familie. 

Når jeg bodde hjemme i Norge, så begynte vi alltid dagen med å se på tre nøtter til askepott. Elsket det å stå opp i pysjen, tusle ned til en mørklagt stue, og skru på lysene på juletreet. For så bare å se på julemorgen og glede seg til mat og pakker på kvelden. Pleier også å dra i kirka, hvor jeg alltid fikk møtt noen av mine beste venninner, så vi kunne utveksle gaver helt i siste liten. 

Jeg har alltid feiret jul to ganger i året, fordi moren og faren min er skilt. Så julaften nummer to ble som regel i januar/februar, hvor bestemor lot juletreet stå helt til da. Da ble det pinnekjøtt og en runde til med gaver. 

I år skal jeg arbeide som frivillig på St. Hanshaugen omsorgssenter på dagen. Der er det mange hyggelige mennesker, så det tror jeg også blir koselig. Men igjen en helt annen julaften. På kvelden kan dere finne meg i resepsjonen på Grand Hotel, omringet av juletre og forhåpentligvis noen som kan spille julesanger på piano. 

Har troen på at denne julen også blir et godt minne :)

Lillesøster og meg i forfjor:)

Julebordet <3

Meg og hundene våre, Ronja og Fanny:)

Luciafeiring i Egypt:)

ja 

Ronja og meg julen 09.

Luciafeiring i Egypt :)

Meg og min roomie, Mie :) Egypt

Gode kollegaer julaften 2012 i Egypt:) Kamelen spiser nisseluen til Kamilla. Haha!

Luciafeiring i Thailand :)

Teamet mitt i Egypt foran Grand Resort :)

Juletreet mitt i Thailand :)

Meg og Claes i Egypt :)

Danser rundt juletreet i Egypt :)

Julepuss fra oss:)

-Martine

Det er veldig merkelig å tenke på at det nå er 2 år siden det helt utenkelige skjedde. Jeg vett ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget fordi det er vanskelig å beskive følelser med ord.

Vi var en venne gjeng som var på hyttetur langt oppe i fjellet en plass jeg ikke helt huske, men jeg tror kanskje det var på Jørpeland. Vi satt ute på terrasen mye fordi det var ikke internett eller radio der ute, men det var en liten TV som vi aldri brukte. Det var veldig merkelig fordi vi satt ute på terrasen akuratt som en helt vanlig sommerdag og snakket om masse forskjellige ting, om hva vi skulle til hørsten osv osv. Da Anette satt på TVen i stuen og plutselig kom ut og fortalte oss om at det var en bombe i Oslo. Jeg tror alle tenkte at dette bare var en trussel eller noe som kanskje ikke var så alvorlig. Norge et så fredelig land, hvorfor skulle det skje noe?

Kort tid etterpå var vi alle samlet foran den lille TVen i stuen og satt der helt stille. Noe av det værste som kunne skje holdt på å skje. Og vi var der langt ute i ingen mans land. Det var en veldig merkelig følelse. Plutselig føltes det ikke ut som om vi var i Norge en gang og det som skjedde i Oslo føltes ut som var veldig langt i fra oss. Jeg tror det tok litt tid for meg før alt sank inn og det kom til å bli en veldig anderledes sommer enn før.

Jeg har ei venninna av meg som er politisk engasjert og som skulle reise ut. Det var det første jeg tenkte på. Det værste var egentlig å ikke vite noe fordi det ikke var dekning der ute. Så jeg kunne ikke ringe til hun og jeg viste ikke om hun var i live eller død. Den følelsen går ikke an å beskrive uansett hvor mange ord jeg skriver, men jeg var veldig redd. Heldigvis så hadde hun ikke reist ut fordi hun hadde truffet noen i Oslo og blitt igjen hos han. Jeg ble så lettet og glad over at det ikke var noen jeg kjente som hadde blitt utsatt for dette! Noe av det mest grusome er å miste noen du er glad i permanent. Og det slapp jeg denne gang.

Allikevel så går tankene mine i kveld til alle de som ikke var så heldige som meg og venninnen min. Til de som mistet sine. Det er utrolig hardt og trist, men sammen står vi alle sterkere! Og livet går videre enten vi vil eller ikke, så husk å forsikre deg om at de du er glad i vett om det.

Jeg er glad i dere lesere :) Min familie, venner, men også ukjente personer fordi vi alle har en verdi som er ubeskrivelig.

- Christine Frestad

Hei allesammen :)) I dag vil jeg ikke bare ta dere med til skolen min, men jeg vil fortelle litt mer om meg selv :))))

Jeg begynte på videregående skole (voksenopplæring) i høst 2012. I dag ble jeg endelig ferdig med de 3 første fagene! Hurra :D Nå har jeg bare tre fag igjen så har jeg endelig studiekompetanse! :D Hvorfor er jeg så veldig glad? Jo nå skal jeg fortelle deg hvorfor... ;)

Skole for meg har alltid vært et slit da jeg var veldig ukonsentrert og "vimsete" som liten.. Oppå det fikk jeg vite at jeg hadde dysleksi (skrive og lese vansker) og hjemme var det mye bråk! Det var så flaut å måtte være en av de "rare" i klassen som noen ganger gikk i spesial undervisning!

Barn er jo veldig nysgjerrige og spurte meg alltid: Mari, hvorfor har du egen undervisning i norsken?? eehhmm vel..jeg... jeg viste ikke hva jeg skulle svare, jeg ville jo være som alle de andre i klassen min. Det var vondt å føle at jeg var anderledes :(( 

Som liten opplevde jeg mye vondt og flyttet ut hjemme i fra veldig tidlig! Jeg valgte selv å ta vare på meg selv i alt for ung alder... Videregående i tenårene mine gikk ikke så bra jeg hadde for mye å tenke på da jeg følte meg veldig alene i verden med så mye ansvar..

Heldigvis jobbet og sto jeg på, trente og konkurrerte i selvforsvar. Dette var det som holdt meg sterk og som lærte meg mye disiplin! Endelig forsto jeg at jeg også faktisk kunne være flink i noe!! :D

Selvtilliten min vokste mer og mer! Jeg begynte å drømme om hvordan jeg ville at livet mitt skulle være. Og en dag kom lysten til å utrette noe tilbake! Jeg satte meg ned, ringte rundt og søkte på flere skoler og kom tilslutt inn!! Jeg var sååå utrolig glad og endelig skulle jeg også få muligheten til å gjøre noe mer med livet mitt!!

Men hvordan ville jeg takle det nå etter så mange år uten skole? Ville jeg klare det? Hva om jeg ikke var flink nok? Hva om jeg gir opp? Tankene fra fortiden kom over meg igjen og jeg tvilte veldig på meg selv av og til, men drømmen var like sterk!

I dag hadde jeg siste naturfag time og jeg kan stolt si at at jeg har fått 5 i standpunkt :)))))))

Jeg tror det er veldig viktig uansett hva man gjør, uansett hva du har vært igjennom at du har en drøm, et mål å strekke seg til. Og det målet og den drømmen vil få deg bort fra alt det negative som holder deg igjen og gjøre deg til en mye sterkere person! Og om du evt ikke når målet ditt så vil du uansett lære masse på veien og du vil vokse veldig som person også

Dette er mine fantastiske klassevenninner :)) Kjempe søte flinke jenter som beviser alle at det aldri er forsent gjøre noe med drømmen sin!! :D

Klikk på linken og se så mange kjente mennesker som har dysleksi http://www.dyslexia.com/famous.htm du er ikke den eneste min venn :))

I går før jobb hadde jeg litt ekstra tid på meg. Siden det var sol og varmt ute så benyttet jeg meg muligheten til å sitte ute før jeg skulle stå inne resten av dagen. Mens jeg satt der ved parken så tenkte jeg på at nå skulle jeg hat noe å lese i, men boken min lå hjemme (derfor jeg liker å ha med en bok). Det kom bort en narkoman og lurte på om jeg ville kjøpe et Asfalt av han (det samme som Oslo magasinet) og egentlig så hadde jeg ikke det. Plutselig kom jeg på at jeg hadde en 50 lapp i vesken og jeg syntes litt synd på han fordi han var så høffelig og grei. Så jeg kjøpte et.

Mens jeg satt der og leste på dette så kom det bort en man til meg og lurte på om han kunne ta et bilde av meg. Det var veldig fint at han spurte før han tok det. Han forklarte videre at han tar bilder for en street blogg her i Stavanger og for bymagasinet. Og ville bruke de der. Siden jeg har vært inne på bloggen hans før så sa jeg ja (vært alltid kritisk jenter).

Og her er bloggen:

http://breechesandcollars.wordpress.com/2013/06/19/christine-den-neste-miss-universe/

Gå inn og les hva han skrev! Og kanskje ser du noen andre der du også kjenner?

- Christine Frestad