Vi hører, ser og vurderer hver dag. Om og om igjen. I hvert fall gjør jeg det. 22 år har jeg blitt nå, og jeg gjør det fortsatt. Dømmer meg selv, mister troen allerede før jeg har begynt. Jeg kan i mine tilfeller være utrolig sta og ha mye pågangsmot, men igjen tar det ikke så mye tid før jeg lar meg knekke og trekker meg tilbake. Jeg er negativ allerede før jeg har begynt, men later alltid som jeg kan takle det. Når du allerede har i tankene at dette klarer du ikke, dette er du ikke god nok til eller smart nok til, du er ikke som alle andre er det vanskelig å prestere bra nok. For meg er det å være rik på kunnskap makt. Men det å være rik på kunnskap hjelper ikke, når du blir usikker på om kunnskapen er riktig fordi du ikke stoler på deg selv.

Jeg må ha bekreftelser på det jeg gjør er riktig, for å gå videre. Bra nok. Redd for å gjøre feil, eller angre fordi jeg vil ha atmosfæren som virker perfekt. Hvorfor? Hvorfor har jeg blitt sånn? Hvorfor er alltid tanken om ett bedre liv i hode der, når jeg har det helt fint? Hvorfor kan jeg ikke sette mer pris på alt jeg har, enn det jeg ikke har? Hvorfor skal jeg alltid tenke at «hvis jeg bare hadde hatt den eller den tingen ville alt vært fint», når mennesker og dyr sulter, fryser, opplever vold, er alene eller ikke har en familie å komme hjem til? 
Jeg kan ligge våken en natt fordi jeg ikke føler jeg mestrer studiene mine. STUDIENE?! Jeg burde ha ligge våken for alle som ikke blir hørt. Alle som kjemper seg igjennom hverdagen som mange av oss bare seiler igjennom. Jeg blir så sint over meg selv, at jeg kan være så egoistisk til tider.. At alt jeg fokuserer på er hvilket instagram bilde jeg skal legge ut, eller blir stresset fordi jeg ikke har oppdatert der, eller lest mailen her. Det er så feil, og det er så feil at jeg ikke kan være mer hjelpsom mot meg selv og alle rundt.

For det er det mye av dagene handler om. Det å være synlig blant andre. Det å vise at du kan mest og har et fantastisk liv, god utdanning, rutinert med både helse, mat og trening. Det er så lite som skal til før en blir bortskjemt, og bare vil ha mer og mer. Vi lever i et kaos av den virkelig verden, og ser ofte kun oss selv. Ikke hele tiden, men ofte. Jeg er en av de, selv om jeg har en vanvittig stor sympati for alle mennesker, så glemmer jeg fort. Jeg glemmer å tenke og handle når jeg ikke befinner meg i situasjonen.

Så vær så snill. Du er god nok, du kan klare det, og ikke minst vær glad for det du har – for det finnes så mange som ikke har det.