Heiaa♥

You’ve probably seen that some of the other Miss Norway contestants have already started posting on TikTok and other social media platforms. I’ve posted a few things too, all from my small room with the same background, but I haven’t been very consistent. One reason is school, or at least that is what I keep telling myself. But, another reason is that I am a bit scared of not being fully present in the moments I am in.

I’m afraid that I won’t truly be there in the moments I share with my close friends and the people I love and care about. I’ve noticed that when I’m with them and I get a message, I automatically grab my phone to reply and suddenly… I feel myself becoming less present. I just stop being an active listener, it’s like I’m there physically but mentally elsewhere. Even if I hear what’s being said, I’m not fully part of the moment once my phone is in my hand. And that’s something that scares me.

Thinking about that makes me feel guilty and shameful. And the idea that I might have done that sometimes really bothers me. I never want the people around me to feel unseen. That’s also why I haven’t fully started sharing things like “a day in the life of a nursing student and Miss Norway contestant” It’s something I’d love to share and really look forward to. But that’s where I kind of stop myself. It’s hard for me to imagine giving the people close to me, my all while also filming myself. I sometimes feel that it can come across as a bit self centered. I’m not saying this applies to others. I just do not know how I would feel about it, and I am scared of becoming one.

When I see content creators filming "behind the scenes", repeating moments again and again in an attempt to make everything "perfect". I get a little scared I could end up doing the same. And that’s not what I want. I want to enjoy life with the people I love. I don’t want to chase perfection, because life isn’t perfect, and neither are we.

I know I overthink a lot, and people know that about me. It can be both good and bad, but for the most part, overthinking has saved me. It is like being able to see the future in different ways and choosing which path you want to take.  And yes, in this, I should be aware of myself and my actions, but what if the desire for more and the need for perfection just takes over. That is scary.

Filming doesn’t have to mean I stop enjoying the moment or being present with the people around me. I know there are ways to find balance. But I’m not always sure where to start, and sometimes that feels overwhelming. It’s so easy to get caught up in filming and forget to truly live in the moment, and that is exactly what scares me. At the same time, photos and videos let us hold on to memories, even if only for a little while. Maybe it’s about finding a balance. There is such a thin line between capturing a moment and trying to make it perfect, and I worry about losing myself somewhere in between.

This is just some thoughts I wanted to share. And one thing I know for sure, I never want the people around me to feel ignored or unimportant. Because I know how that feels myself.

I’ve been planning to share what "A day in the life of a nursing student and Miss Norway contestant" really looks like, and I think I’m finally ready to start.

It’s coming soon, so stay tuned ≥≤

Lots of love ♥

Can’t wait to see you on my socials

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Da er det fortsettelse på det andre avisintervjuet. Hvis dere har lest det forrige blogginnlegget; Da jeg endelig fant styrke – og sto stødig i min egen historie vet dere at jeg ble kontaktet av både Smaalenenes Avis og Vesterålen Avis. I dette innlegget vil jeg skrive om opplevelsen min med intervjuet i Vesterålen Avis.

Og herregud, så gøy det intervjuet var. Denne gangen var jeg mye bedre forberedt, siden intervjuet kom rett etter intervjuet med Smaalenenes Avis. Det gjorde hele opplevelsen enda bedre. Noen dager før intervjuet ble jeg ringt av Elisabeth. Da hadde jeg akkurat kommet meg hjem fra universitetet etter en lang dag med jobbing på eksamensoppgaven. Etter en stressende dag var det utrolig godt å få den telefonen. Jeg husker at jeg gikk rett på badet og danset i dusjen den kvelden.

Vi avtalte tidspunkt for intervjuet, og det passet perfekt. Fredagen kom fort, og jeg satt hjemme og ventet mens jeg jobbe med eksamensoppgaven. Selve intervjuet var veldig bra, og siden jeg allerede visste litt hva som kunne komme av spørsmål etter det første intervjuet, følte jeg meg mye tryggere.

Elisabeth var utrolig hyggelig og nysgjerrig på mine opplevelser i Stokmarknes, og på bloggen jeg skrev om Stokmarkness. Artikkelen som ble publisert i Vesteraalen Avis er virkelig gull, og jeg håper virkelig at du tar deg tid til å lese den. Alt jeg ønsket at folk skulle få vite, kom tydelig frem ♥ 

Det var faktisk veldig ut av det blå at en av naboene mine der jeg bodde på Hurtigrutens Hus. Han hadde kontoret sitt rett ved siden av rommet mitt viste seg å være både utrolig morsom. Han sendte meg melding da avisen kom ut, og herregud, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se mine egne ord både i papiravis og digitalt. Det føltes helt uvirkelig.

Det at kontoret hans lå rett ved rommet mitt, var egentlig bare morsomt. En gang gikk jeg ut av rommet mitt og ble skikkelig skremt av ham. Jeg prøvde senere å ta hevn, men fikk aldri sjansen. Likevel kunne jeg aldri tenkt meg å ha et annet rom enn det jeg hadde ♥

Og til deg som leser dette og er derfra, jeg må bare si at jeg er utrolig misunnelig på at du er omgitt av så vakker natur og så fine mennesker. Tilslutt vil jeg rette en stor takk til Elisabeth, journalisten i Vesterålen Avis. Uten henne hadde ikke mine ord om Stokmarknes fått muligheten til å bli spredd og delt med flere. Og en stor, oppriktig takk for at navnene til veilederne mine ble nevnt for de fortjener virkelig den rosen ♥

Det hadde virkelig betydd mye for meg om du ville lese, det er så spesielt for meg å se at mine ord nådde flere: https://www.buyandread.com/pub/Polaris%20Media-publisher_polarismedia/Vesteraalens%20Avis-vesteraalensavis/Vesteraalens%20Avis-vesteraalensavis/Vesteraalens%20Avis.htm 

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Kanskje noen av dere har sett på Facebook eller TikTok at jeg har kommet i avisa. Forrige fredag ble jeg intervjuet av både Vesteraalens Avis og Smaalenenes Avis. Jeg kan nå fortelle litt om det som skjedde, spesielt rundt intervjuet med Smaalenenes Avis først.

Jeg ble ringt opp av Henriette fra Smaalenenes Avis, og intervjuet ble gjennomført over telefon. Dette var et av mine aller første intervjuer, så jeg var naturligvis ganske nervøs. Selv om jeg hadde forberedt meg, visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente. Likevel gikk intervjuet overraskende bra. Jeg sa at dette var mitt første intervju, og jeg følte meg veldig godt ivaretatt gjennom hele samtalen. Selv om nervene var der, fikk jeg god hjelp, og jeg klarte å håndtere situasjonen på en fin måte.

Artikkelen handler mye om min oppvekst i Askim, hvor jeg ofte følte meg alene. Samtidig har disse erfaringene formet meg til den jeg er i dag. De har lært meg å finne meg selv, og å ikke ta de små tingene i livet for gitt, spesielt etter alt jeg har vært gjennom. Jeg kommer gjerne tilbake i senere blogginnlegg og deler mer om mine opplevelser i Askim, noe jeg virkelig ser frem til. En litt morsom historie er da jeg fikk meldingen om at artikkelen var publisert, ble jeg utrolig glad, men turte faktisk ikke å gå inn og lese den selv. Da tok venninnen min, som jeg bor sammen med i studentboligen, kontroll og leste hele artikkelen høyt for oss.

Apropos studentbolig: Å bo her har virkelig vært en opplevelse i seg selv. Jeg har møtt så mange fine og hyggelige mennesker, og dette er også noe jeg kommer til å skrive mer om senere. Jeg har til og med tenkt på å kalle bloggen for ‘D-319 kjøkkenet’

Tilbake til avisartikkelen, jeg vil virkelig gi ros til journalisten Henriette for måten hun har beskrevet det jeg føler og mener. Hun klarte å få frem det som var viktig og verdifullt for meg på en så fin måte. Meg som barn ville aldri trodd at dette en dag skulle skje.

Artikkelen ble publisert den 27.01.26, og du skulle sett meg, jeg hoppet og danset rundt på rommet mitt. Dette skal feires i helgen på kjøkkenet D-319 ikke bare fordi jeg har vært i avisa, men også fordi eksamensoppgaven endelig er levert og fullført etter tre intense uker.

Til slutt vil jeg igjen rette en stor takk til Henriette som tok seg tid til meg. Tusen hjertelig takk ♥

Her kommer linken til avisa. Hadde blitt veldig glad om dere tok en liten titt ♥ https://www.smaalenene.no/menita-22-fant-styrken-i-a-sta-alene-na-realiserer-hun-barndomsdrommen-har-fatt-noen-reaksjoner-her-og-der/s/5-38-1853239 

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Som dere kanskje vet fra min forrige TikTok, har jeg eksamen akkurat nå. Og du lurer kanskje på: hvorfor har vi eksamen så tidlig i semesteret?

I stedet for å ha alle eksamener mot slutten av semesteret, pleier studiet vårt å legge dem ganske tidlig. Før syntes jeg det var helt grusomt å ha et emne i bare 3–4 uker og så rett i eksamen. Men nå synes jeg faktisk det er noe av det beste.

Da kan vi fokusere fullt på ett emne av gangen, ta eksamen når vi er ferdige, og så gå videre til neste. Mot slutten av semesteret har vi ofte bare én eller to eksamener, og som regel praksis, noe som føles mye roligere sammenlignet med andre studier som har mange eksamener på en gang.

En ting som er veldig viktig i eksamensperioden, er pauser. Det er helt nødvendig å ta små pauser innimellom for å koble av fra stresset. Jeg og gruppen min skal levere eksamen i morgen, samtidig som vi forbereder oss til muntlig. Vi har møttes ofte for å finpusse produktet, men vi har også fått en liten tradisjon i gruppa.

Når vi blir lei av å lese rapporter, artikler og forskning til oppgaven vår, tar vi en kort pause med et spill som heter "Imposter". Alle får et ord som skal forklares med ett ord, og én er impostor som må prøve å finne ut hva ordet er uten å avsløre seg selv. Det har fungert utrolig bra som en avkobling for oss.

Det er et spill som får oss til å le og ha det gøy. Selv om vi koser oss innimellom, glemmer vi aldri arbeidet vårt. Jeg er utrolig takknemlig for å ha en så effektiv gruppe. Vi klarer å være seriøse når det trengs, men også ha det gøy sammen. Jeg kommer virkelig til å savne den gode stemningen vi har hatt i denne gruppa.

Jeg kommer gjerne til å fortelle mer om eksamensoppgaven vår, fordi jeg personlig synes temaet er både viktig og samfunnsrelevant. Det fortjener virkelig å bli delt. Men det får bli etter at vi har levert oppgaven og er ferdige med den muntlige eksamenen først.

Og til dere som skal ha eksamen, ønsker jeg dere masse lykke til.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Da tenker jeg det er på tide å reflektere over min praksisperiode i Stokmarknes. Min første praksis var innen psykiatri, og jeg kan ikke takke veilederen min og hele avdelingen nok, for det var en utrolig lærerik opplevelse.

Ved mitt aller første møte møtte jeg opp en time tidligere, og jeg var veldig nervøs. Det var min første praksis for skoleåret, og jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente. Innerst inne var jeg redd. Men avdelingen ønsket meg velkommen på en naturlig og varm måte, og stemningen var veldig koselig.

Senere møtte jeg veilederen min, Lillian. Hun er en kunnskapsrik og erfaren sykepleier med en utrolig rolig og trygg personlighet. Jeg ble svært takknemlig for at veilederen min var så omsorgsfull og forsiktig, spesielt siden jeg hadde hatt noen ubehagelige opplevelser i tidligere praksis. Lillian tok seg tid til å lære meg og forstå at jeg hadde vanskeligheter med å forstå hva psykisk lidelse/ helse egentlig innebærer og at det er mer enn det man ser.

I starten av praksisperioden var jeg så ukomfortable med å snakke med pasienten. Jeg forsto ikke helt hvordan jeg skulle møte dem og ivaretar deres behov. Det var vanskelig å forstå hvorfor de hadde det som de hadde det, eller hvordan jeg kunne kommuniserer på en trygg måte. Jeg må innrømme at selv om man lærer om psykiske lidelser i teori, er det noe helt annet å møte mennesker som faktisk sliter med det. Filmene og teoriene jeg tidligere hadde sett og lest, hjalp meg ikke til å føle meg tryggere.  Men det jeg egentlig var redd for var, å gjøre noe feil, for man kan aldri være helt sikker.

I løpet av de første ukene hadde jeg mange fordommer, noe veilederen min hjalp meg med å forstå og reflektere over. Jeg fikk låne bøker fra avdelingen, og gjennom lesing og observasjon ble jeg gradvis tryggere i møte med pasientene. Etter hvert fikk jeg et helt nytt perspektiv, og det var ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet når jeg kom lengre inn i praksisperioden.

Jeg lærte at det ikke handler om å forstå hvorfor pasientene gjør de valgene de gjør, men heller om å se at det i situasjonen var det enste løsningen de ser. Jeg kan ikke ta bort det de føler, og jeg kan ikke fortelle dem at de ikke skal føle seg slik. Det tok tid å forstå dette og at man ikke bare skal se på sykdommen, men heller hele personen bak sykdomshistorien. Etter hvert, når jeg begynte å snakke med pasientene og ble mer komfortabel, føltes det som om jeg opplevde en helt ny verden.

Jeg lærte at ikke alle har behov for den samme behandlingen. Likevel hadde alle noe smått til felles: når de blir anerkjent, lyser øynene deres opp. Anerkjennelse kan ha stor betydning, både for den enkelte og for oss alle.

De alle er så hygglige og trivelige å snakke med, og jeg tror ærlig talt at jeg ikke har ledd så mye før i hele mitt liv.

En opplevelse som gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg, var ved 'ukenslutt', det er når alle samlet seg på stuen. Da vil ofte "arrangøren" (en av mine favorittleger, som jeg ser opp til, og som er en trivelig person som sprer positivitet. og som jeg har lært utrolig mye av å høre på han snakke i løpet av praksisperioden min) Han stiller ofte spørsmål om hva pasientene hadde lært og hva de hadde gjort bra i løpet av uken. Han skriver ned navnene på alle som deltar og utsagnene de deler om egne mestringer. Det jeg synes er særlig verdifullt, er at det legges like stort fokus på det som det positive og ikke bare på det som er vanskelig eller mangler.

Det var en gang en pasienten som ikke klarte å komme på noe å si, men legen skrev alikevel navnet hans på tavlen og sa ‘det går helt fint at du ikke har noe å si, men jeg velger forstatt å skrive navnet ditt opp for at du skal føle deg velkommen og vite at du har plass her' dette rørte meg dypt, og etter dette har jeg et sterkt ønske om å anerkjenne andre. Det trenger ikke å være mye men et lite smil, eller en hei kan betyr enormt mye for noen.

Mange av pasientene jeg har møtt, ønsker jeg alt godt. Når man blir kjent med dem, snakker med dem og får et innblikk i hvem de er som personer, er det umulig å ønske dem noe vondt. Man ønsker dem bare det beste og håper virkelig at de får det bra videre.

Jeg tenker ofte på mange av pasientene jeg hadde i praksis her, spesielt etter at jeg har sagt farvel til dem. Livshistoriene de delte med meg, har gjort inntrykk og sitter fortsatt igjen i meg. Og når de ønsket meg alt godt i livet og med utdanningen min, og sa at jeg kom til bli en så god sykepleier, ble jeg virkelig rørt og utrolig glad.

(Jeg fikk dette lille kortet fra en av pasientene, og det har jeg holdt godt tett til hjertet)

Hele praksisperioden på åtte uker har vært utrolig lærerik og meningsfull, og det var trist å måtte dra derfra.

Til slutt må jeg bare takke min veileder, Lillian, so har vært så utrolig tålmodig med meg. Du er en av de beste veilederne jeg har møtt og hatt. Og du har vært en stor inspirasjon for meg. Jeg ønsker virkelig å bli en like dyktig sykepleie som deg.

Jeg vil også rette en stor takk til alle på avdelingen for at dere har vært så varme, inkluderende og hyggelig. Tusen takk for en lærerik og fin erfaring.

PS: men en ting jeg virkelig savner, er de øyeblikkene der vi alle spilte idiot sammen, spesielt de gangene jeg vant. Hehe

PPS: jeg har vært utrolig heldig og hatt fantastiske veiledere i begge praksisperiodene. Jeg gleder meg til neste blogginnlegg, hvor jeg kan fortelle mer om det den andre praksisperioden, som var like lærerik og kanskje enda mer spennende.

PPPS: jeg kommer tilbake til denne praksisen i mitt fremtidig blogginnlegg, hvor jeg blir å dele om min hjertesak ♥

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas

Heiaa♥

Jeg håper noen av dere er litt nysgjerrige på hvorfor jeg valgte å melde meg på Miss Norway.

Helt siden jeg var liten har jeg sett for meg at jeg en dag skulle gjøre dette. Jeg har alltid følt at jeg er ment for å sette meg selv der ute, ikke for oppmerksomhetens skyld, men for å kunne hjelpe og inspirerer andre. Men hvorfor akkurat i år?

Jeg er nå inne i mitt siste år på sykepleierutdanningen, og jeg har et strekt ønske om å gjøre så mye som mulig før jeg går videre inn i turnus arbeidslivet. Jeg ønsker å utfordre meg selv, komme meg ut av komfortsonen og utvikle meg personlig. I år har jeg bestemt meg for å sette meg selv først. Det handler ikke om å være egoistisk, men om å prioritere det jeg virkelig vil og det jeg brenner for.

De siste to årene har jeg lagt bort hvem jeg egentlig er, og hvem jeg ønsker å være, for at andre rundt meg skulle ha det bra. Jeg gjorde meg selv mindre og mer ukomfortable, slik at andre kunne føle seg komfortable. Det ønsker jeg ikke lenger.

Under praksisperioden min hadde jeg en samtale med en pasient som gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun fortalte meg hvor god hun syntes jeg var mot henne, og spurte om jeg noen gang hadde tenkt på å konkurrere i slike konkurranser. Jeg svarte ja, kanskje om to år. Da sa hun at hun skulle følge med, og at hun ville bli utrolig glad dersom jeg faktisk gjorde det. Det ble en av de indre gnistene som virkelig tente motivasjonen min. Det har vært flere som har spurt meg om det samme, men akkurat hun, i praksisperioden… satt det dyp spor.

Ved nyttår feiret vi sammen med naboen min, noe som har vært en tradisjon i mange år. Den kvelden skrev jeg ned tolv ting jeg ønsket å oppnå. Før klokken slo midnatt skulle elleve av dem brennes, og den ene beholdes. Og det skal åpnes akkurat når klokken viste 00.00, eller når fyrverkeriet smalt høyest ♣

Og jeg tror dere kan gjette hva som sto på lappen jeg beholdte.

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk åpne den lappen omgitt av mennesker jeg vet er glade i meg, og som har sett meg vokse gjennom årene. Bare dette øyeblikket kunne vært en historie for seg selv, kanskje i et egen blogginnlegg…

Like før jeg reiste tilbake til Bodø mitt sistesemester, fikk jeg ELLE-magasinet jeg hadde lyst på. Pappa kjøpte det til meg på Narvesen i Askim. Mange av dere leser sikkert magasiner for moteinspirasjon, for det gjør jeg og. I magasinet var det års horoskop for 2026, og der sto det noe som virkelig traff meg. «Hvis du har lurt på når din tid kommer (…) hvor du virkelig kan være alt du har ønsket å være, så er det nå». Dette ble også en liten gnist for meg, et stille, men tydelig håp om at nå er tiden inne, og at dette er øyeblikket hvor jeg faktisk fullfører ♥

Men sannheten er at jeg har tenkt på dette i nesten ti år. Etter at vi flytter tilbake til Norge, har vi reist til Thailand flere ganger i feriene. Da jeg besøkte mormoren min i landsbyen, var jeg innom et temple. Et munk sa da til mamma og meg at jeg burde bli med i konkurransen og konkurrere. Det har sittet i meg siden den dagen, og nå nesten ti år senere, føles det riktig å gjøre det.

Dette er mitt valg. Min tid. Og mitt steg ut av konfortsonen. Jeg vet at vekst skjer når det er ubehagelig, og på grunn av det finner jeg styrken til å gå videre. Jeg har allerede vunnet med meg selv, og gleden ved å våkne opp med rom og frihet til å uttrykke det jeg tenker og føler, er noe av det fineste jeg vet. Det er en gave ingen kan ta fra meg.

For meg betyr det at jeg har allerede vunnet.

Masse kjærlighet ♥

Jeg håper vi sees på mine sosiale medier

Facebook: Menita Sæthre
Instagram: menita_saethre
TikTok:me9tas