Fotograf: Roger Myrland

Catwalk søndager

Jeg elsker å ha noe spesifikt å trene på, så å trene på catwalk gir meg så mye glede. Fordi teknikk, detaljer og terping foran speilet er så gøy. 

Forrige uke strippet jeg bort alt av mine bevegelser, fjernet min latin kraft og jobbet med å holde kroppen stabil. Men det var fremdeles noe som ikke stemte for meg.

Kanskje det bare var unaturlig å se meg selv gå?

Uansett da er det bare mer øving. Foran speilet.

Nå jobber jeg mot å trene for å bli sterkere. Sterkere i hele kroppen, men med et fokus på kjernemusklaturen, fordi all bevegelse kommer fra senteret. For å få best mulig holdning.

Jeg har følt meg litt svak i det siste. Har ikke greid å være så konsistent som jeg har pleid å være denne vinteren. Så fokuset fremover blir å styrke kroppen igjen. Med nok næring og trening. 

På dagens catwalk trening introduserte jeg faktisk litt hofter i gangen min igjen. Og da føltes det med en gang mer riktig.

Men når det kommer til å trene og lære seg noe, er jeg en perfeksjonist og superkritisk til meg selv. 

Så tror cluet fremover blir å være konsistent. Følge planen, trene og holde meg positiv. Og være litt snillere mot meg selv. For jeg har ikke gjort dette før. Det er ingen poeng i å trene på catwalk, hvis jeg ikke føler meg selvsikker når jeg går.

Så sjekk ut min andre TikTok i "Bli god på catwalk" serien min ♥ !

Neste uke vil jeg trene litt på utstrålingen og mer avansert teknikk.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Eva Johnston

Skam, skam, skam, og mer skam

I morgen er den internasjonale merkedagen for bipolar lidelse, og jeg ønsker å starte markeringen ved å snakke om noe som er utrolig viktig for meg. Å ikke gi opp på seg selv.

Fordi i oktober 2022 forandret livet mitt seg fullstendig. Det var som en bryter ble skrudd på i hodet mitt. Tankene stoppet ikke. Jeg greide ikke å slappe av lenger. Jeg sluttet å høre meg selv. 

Den første tingen jeg selv merket, var at jeg greide å tenke to tanker i hoder samtidig. Nei, ikke tenke to tanker. Jeg hørte to stemmer i hodet samtidig.

Men det skremte meg ikke, fordi jeg følte meg mye mer levende. Jeg hadde ikke kjent sånn kreativitet, lidenskap, drivkraft, noensinne. Det føltes fantastisk.

Jeg kunne sitte i timevis å skrive og undersøke emner jeg nå fant utrolig interessante. Jeg har aldri noensinne lest så mange sakprosa bøker, til tross for at konsentrasjon var ikke eksisterende.

Jeg kunne ikke fokusere fem sekunder frem engang. Jo mindre det var noe som absolutt oppslukte meg. Tankene mine spiste meg levende.

Så gikk høyt, høyere. Jeg undersøkte ikke lenger bare ting jeg fant interessante eller skrev det som skulle bli mine best selgende romaner. Jeg ble ukritisk.

Det var da familien min begynte å merke noe var galt. Det kom fem pakker på døra, hver eneste dag. Hele november og desember. Men det var også da jeg begynte å isolere meg fra de. For jeg ble bare sur av alt de sa. Ikke bare sur, sinne som gikk langt utover noe jeg noensinne har følt. Og det var her det begynte å hope seg opp med ting, som skulle drukne meg i skam senere.

Og det stoppet ikke.

I 2023 og 2024 hadde jeg ikke en eneste dag der jeg ikke svingte mellom mani, hypomani og depresjon. Til og med blandede episoder.

Hjernen min skrek. Jeg var fullstendig utslitt. Selv om motoren min bare sa gå, gå, gå. Jeg greide ikke å stoppe.

Vendepunktet mitt var min siste maniske/hypomaniske episode. For i depresjonen som etterfulgte måtte jeg ta oppgjøret med skammen. Istendenfor å la hodet gå opp igjen, satt jeg med følelsene. Selv om de var smertefulle.

Jeg ble nødt til å skrive ferdig masteroppgaven min, som jeg egentlig skulle ha skrevet året før. Jeg startet oppgaven utrolig deprimert, men i juni når jeg leverte den fant jeg styrken min.

Hvordan?
Jeg sluttet å se bakover, jeg så fremover. På tingene jeg ønsket å få til, og livet jeg ønsket å bygge. Og siden har jeg ikke sett bakover.

Fordi jeg kunne aldri noe for at jeg ble manisk. Det endret meg fullstendig som person. Det gjorde meg viljesterk. Kreativ. Modig. Ingenting jeg ville endret på nå. Men det er også det mest smertefulle jeg har vært gjennom. Jeg kommer til å leve med permanente arr resten av livet. Jeg må kjempe hver eneste dag, for å holde meg frisk. Og den kognitive funksjonen min, er ikke det den en gang var. Som faktisk er det vanskeligste nå.

Men jeg nekter å gi opp. Jeg ønsker å bruke smerten min til å skape noe.

Så om du lever med skam for noe du har gjort i en manisk episode. Du er ikke alene. Men vi kommer aldri til å bli friske, hvis vi ikke aksepterer det.

Livet ditt vil endre seg, men det kan være bra og.

Jeg ønsker derfor mitt ettermæle med min åpenhet, skal gjøre at flere kan se at man kan bygge livet sitt opp igjen, selv om man føler man har absolutt null grunnlag for det.

Det var ingenting som tilsa at jenta som sendte kjærlighetsbrev, shoppet vilt rundt og danset på bordet, skulle bli den jeg er i dag. Jeg gikk fra å hele ungdommen ha dype depresjoner, små hypomanier, til STORE oppturer, til sinnsykt raske svigninger, til å bli en kvinne jeg i dag er stolt av.

Fordi du har ikke mistet deg selv så mye som du tror. Verdien din, kjærligheten din og moralen din, den er fortsatt der. Du har bare mistet deg selv i oversettelsen av intense følelser.

Du er ikke alene. Det er hjelp å få. Det finnes mennesker som forstår. Det finnes en plass for deg.

Hvis du har spørsmål angående bipolar lidelse kan du ringe Bipolarlinjen på 21 99 65 00. De holder åpent 18–20 hver mandag, onsdag og torsdag. Ingen temaer er for store, eller for små.

Du kan lese mer om Bipolarforeningen og deres tilbud her ♥

Og det er bare å stille meg spørsmål, så kan jeg dele fra mine erfaringer. For det er bra å stille spørsmålene. Det slik vi øker kunnskapen, og minsker fordommene.

“I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am.”

- Sylvia Plath, Glassklokken

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Roger Myrland Klipp og styling: Jorun Mandt Johnsen Farge: Sofie Lagesen

Innlegget inneholder reklame

Jeg har fått en Miss Norway makeover og testet Kérastase Gloss Absolu

Slik som du ser har jeg fått pannelugg! Det er fordi jeg har fått min første sponsor til Miss Norway. Cutshim frisør og spa Svelvik ønsket å være min sponsor. Og jeg er ekstatisk! Fordi jeg har selv gått til salongen så lenge jeg kan huske! Og enda mer spesielt er det for meg at min bestemor, som har gått bort, pleide også å gå dit ♥ Kunne ikke vært mer fornøyd, en salong med de dyktigste folka jeg kjenner, men også en salong som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. 

Bestill en time her ♥

Å dra til frisøren er jo ikke bare en skjønnhetsbehandling, men også en opplevelse. Så hva mer kan man be om? Noen som er lidenskapelige for fagfeltet sitt og gjør opplevelsen skikkelig hyggelig!♥ Cutshim er virkelig stedet for det.

Jeg drømmer om langt, svart, glasshår! Jeg har derfor testet Kérastase Gloss Absolu serien. Fordi Cutshim er nemmelig en Kérastase salong. Og jeg er obsessed!

Så her er guiden til å få glossy hår:

♥ Bain Crème Hydra-Glaze (Sjampo): En kremet og fuktighetsgivende sjampo med hyaluronsyre som renser skånsomt samtidig som den legger grunnlaget for ekstrem refleksjon og glans.

♥ Insta-Glaze (Balsam): En lett, men effektiv balsam som forsegler skjellaget i håret umiddelbart. Den fjerner krus og gjør håret silkemykt uten å tyngde det ned.

♥ Frize-Glass Cream (Leave-in): En pleiende krem som beskytter mot varme og fuktighet. Den holder håret glatt og glansfullt hele dagen. Perfekt for en "sleek" look.

♥ Glaze Drops (Olje/Serum): Den ultimate finishen! Disse dråpene fungerer som en toppcoat for håret, gir en intens "glass hair" effekt og fremhever fargens spill.

Tips: Hele serien er beriket med glykolsyre og villrose olje, som jobber sammen for å reparere håret fra innsiden og gi den luksuriøse salongfølelsen hjemme.

Du finner hele serien hos oss hos Cutshim i Svelvik!

Men Cutshim har virkelig alt du måtte tenke deg! Solomie har faktisk fikset neglene mine i over 7 år. Og de er alltid 10/10 hver eneste gang, og for meg varer de helt til påfyll. Vi har fikset mange kule sett gjennom årene, men mest røde negler, som er min personlige favoritt. Men denne gangen ble det polkadotter. 

Og det er mer i Kérastase serien! Jeg skal teste hårparfymen. Så følg med på TikTok!

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Du er ikke alene

I går var jeg så heldig å få være frivillig på Bipolarforeningen sin markering av den internasjonale merkedagen for bipolar lidelse, som er 30. mars (Bursdagen til Vincent Van Gogh).

Og det er en av de fineste opplevelsene jeg har hatt. Fordi jeg innså viktigheten av å ta del av noe større enn deg selv. 

Jeg følte meg ekstremt takknemlig, men også litt privilegert som har kommet en plass i livet der jeg kan være frivillig. For alle fortjener å kunne ta en del av noe, føle tilhørighet og mening. Og det har ikke alltid vært et selvfølge. De tidligere årene har jeg vært for syk til å delta, og et enda mindre selvfølge var det å kunne være frivillig og bidra. 

De som jobber i organisasjonen og de andre frivillige tok meg så godt imot. Jeg følte meg sett og verdsatt. Blir helt emosjonell av å tenke på det. På grunn av at jeg trodde at jeg aldri kom til å føle meg så inkludert og tatt på alvor. Jeg vet nå at jeg har et sted hvor jeg hører til.

Vi gjorde klart til feiringen, hang opp ballonger og lignende. Og når det var på tide å ta imot gjestene var jeg og en annen frivillig, verter som viste veien. Det var utrolig hyggelig å tilbringe kvelden, med en annen likeperson. Spesielt fordi man kunne dele erfaringer. 

Og det var selvfølgelig show! Det var utrolig mange dyktige erfaringsformidlere på scenen, blant annet Maud Angelica Behn, som delte sine erfaringer om sorg. 

Håper på at neste år kan jeg ta med familie og venner, for tenker alle som er berørte, får så godt nytte av feiringen.

For hvem skulle trodd man kunne feire en sykdom? Vi alle burde feire oss selv oftere. Både våre positive og negative egenskaper. Fordi det er forskjellene våre som gjøre oss unike og interessante. Om så du er frisk, syk eller et sted i mellom, du er like verdifull og nyttig for samfunnet. Du er viktigere enn du tror.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Øve, øve, øve

I det siste har jeg et stort fokus på å øve på catwalk.

Jeg har derfor startet en ny TikTok serie hvor jeg tar deg med på min catwalk journey!

Vi hadde jo nettop et catwalk kurs, hvor vi ble gitt en score. Det var utrolig gøy, for nå vet jeg at jeg har et ekstremt stort forbedringspotensiale. Jeg ble faktisk litt overrasket over min score, trodde den kom til å være mye lavere på grunn av at jeg følte jeg ikke helt mestret det og hadde en litt dårlig dag. Scoret rundt middels. Og det tennet en gnist i meg! Målet mitt er å få en mye høyere score neste gang.

Men som jeg har snakket om tidligere sliter jeg litt med å legge vekk noen gamle danse vaner.

Så i dag har jeg øvet på gå ekstremt rolig. For meg kjennes det ut som jeg gjør ingenting, men faktisk skjer det jo en del i kroppen min.

Holdning er alt!

Så her er det bare å gå, gå, gå!

Sjekk ut TikTok’en her♥!

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Min største frykt i livet er å gjøre feil. Det er som om jeg har en dominerende stemme som konstant forteller meg, pass på du kan tabbe deg ut hvis du ikke analyserer den tingen du er redd for 100 ganger først!

Plutselig er det ingen nåtid lenger. Hjernen konstant ruminerer på fortiden og fremtiden. Hva om? Hva hvis?

Dobbeltsjekking, trippellsjekking.

Det gir absolutt null rom for å leve i øyeblikket. Det gode øyeblikket der du fikk det du ønsket deg. Forbi. På grunn av at du var så redd for å gjøre feil.

Som er tullete? Jeg er et menneske. Selvfølgelig skal jeg gjøre feil. Hvordan skulle jeg lært noe som helst, hvis jeg aldri gjorde feil?

Erfaringer former livet. Jeg ønsker jo ikke å være foruten erfaringer. Jeg ønsker å oppleve livet og alt det har å tilby. Kjærlighetssorg, skuffelser, glede, suksess, kjærlighet og alt. Man kan ikke leve i en konstant opptur. Ville man visst hva glede var, uten å ha opplevd tristhet? Hadde man hatt et referanse på det positive, uten det negative?

Likevel stopper hjernen sjeldent å kverne på de store og små spørsmålene om livet.

Noen ganger føler jeg hodet mitt er en superdatamaskin som prøver å regne ut kjempe enkle mattestykker.

Jeg har kastet bort så mye tid på å analysere alle feilene jeg har gjort, og ikke minst feil jeg er redd for å gjøre.

En klok person sa en gang til meg, du gjør det feil, du er ment til å nyte spørsmålene ikke svare på dem.

Jeg prøver derfor å heller nyte spørsmålene, men det er ikke lett, fordi jeg hele tiden søker etter svarene.

Men for alle gangene jeg har vært streng mot meg selv for feilene jeg har gjort, prøver jeg å fortelle meg selv, jeg hadde ikke visst at det var feil, hvis ikke jeg hadde gjort dem. Jeg gjorde mitt beste med de forutsetningene jeg hadde for tiden. Så lenge man går inn i ting med positive og kjærlige intensjoner, var det egentlig feil da?

Feilene mine har i hvert fall gjort meg til den jeg er i dag.

Å gjøre feil er ikke verdens undergang, faktisk er de er øvelse av å kunne stå i livets oppturer og nedturer.

Så husk å være snill mot deg selv!♥ 

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?