Give a girl the right shoes, 
and she can conquer the world.

– Marilyn Monroe

Snart er dagen her, der alle vi deltagere skal møte hverandre; det blir utrolig spennende! Gleder meg masse til å møte alle de andre. Men vi skal jo ikke møtes bare for å henge. Vi skal jo på catwalk kurs. Der vi skal gå i høye hæler i flere timer!

Jeg går ikke så ofte i hæler; det er evt. til spesielle anledninger som når jeg skal i bursdag, bryllup, på teater eller lignende. Og selvfølgelig når jeg skal på photoshoots. Uten om det er jeg mer glad i sneakers. Har sneakers i mange forskjellige farger, slik at de passer til de forskjellige outfitsene mine, hihi.

Meg i sneakers VS meg etter å ha gått i hæler i flere timer

Til catwalk-kurset kan vi jo ikke ha hvilke som helst hæler, vi skal ha 12 centimeters høye hæler! Jeg målte de jeg hadde hjemme og de jeg hadde var alt mellom 9-11,5 cm! Så jeg måtte ut og jakte på hæler, for det er ikke lett å finne noen som er så høye.. Men jeg var heldigvis ikke alene – jeg dro sammen med Susanne som også er deltager i år. Vi ble kjent under introduksjonskurset i høst og har hatt kontakt siden da. Vi har støttet hverandre de siste månedene så det var utrolig hyggelig å endelig kunne møtes!

Her er Susanne og jeg med våre splitter nye 15 CENTIMETERS HØYE HÆLER!!!!

Give a girl the right shoes, and she can conquer the world.

– Marilyn Monroe

Har du lyst til å bli min samarbeidspartner. Eller kjenner du noen som er interessert?
Ta gjerne kontakt med meg på mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Du kan også kontakte meg på sosiale medier:
Instagram: Nadiahelena95
Facebook: Official Nadia Helena

Kisses, Nadia Helena!

Noen av dere leste kanskje denne posten min, det første på denne bloggen - av god grunn. Selektiv Mutisme rammer omkring ca. 1 av 1000 barn. Det rammet meg. Sannheten er at det ikke finnes nok kunnskap om denne angstlidelsen. Det finnes ikke nok hjelp for barn som sliter og det finnes ikke nok hjelp og støtte for foreldre. Mamma og jeg var et team og klarte det sammen - med hennes hjelp og min stahet kom jeg meg ut av det. Noen ganger behøver man mer hjelp, og det skal være tilgjengelig. Det skal være mulig å få profesjonell hjelp og forståelse - lidelsen er svært seriøs og kan ødelegge et helt liv.

Men hvor er hjelpen? Hvorfor er det så mange leger, profesjonelle i mental helse - og ingen vet mer om det? Hvorfor har ikke lærere (i alle årstrinn) fått kunnskap om en så seriøs angstlidelse, når det gang på gang er noen rett foran dem, i klassen deres, som sliter så mye? 

Etter tidligere bloggposter og delinger på Facebook grupper har det vært flere personer som har kontaktet meg. Mange flere enn det jeg hadde trodd. Jeg håper selvfølgelig at min historie kan være en inspirasjon og at flere kan se at det er mulig å komme seg ut av noe som tar så mye kontroll over et helt liv. Jeg har hørt fra barn, foreldre, tenåringer og voksne - det spiller ingen rolle hvilken alder, det er flere som sliter. 

Jeg er motivert til å jobbe enda hardere slik at flere mennesker kan ta til seg kunnskap om denne angstlidelsen. Jeg vil at lærere skal forstå at det verste de kan gjøre er å tvinge noen med SM til å prate i klassen eller å straffe noen fordi de ikke prater. Dette har skjedd og foregår fortsatt hver eneste dag i hele verden. Dette er ikke noe man kan sammenligne med å være sjenert - med SM klarer man rett og slett ikke få ut et eneste ord, kroppen lar deg ikke fordi du tror du er utrygg. Traumer i barndommen kan være en stor grunn til at barn får denne lidelsen, og når barn fortsetter å bli straffet år etter år "fordi de ikke vil snakke" ender det opp med et liv i stillhet, ensomhet og angst - selv i voksen og gammel alder. Det skal ikke være sånn. 

Jeg jobber daglig med dette - og prater daglig med mennesker som sliter i hele verden. Jeg håper og tror at jeg har vært en hjelp på veien, en motivasjon, men mest av alt en støtte. 

Det finnes så mye kunnskap om forskjellige angstlidelser og mental helse, men her er det noe som trengs å forbedres - og det gjelder for hele verden! 

Selvironi er en viktig del av hverdagen, og jeg har derfor valgt å vise dere den harde sannheten bak en fotoshoot. For to dager siden var jeg å tok bilder til konkurransen. Hele folket måtte settes i jobb fordi vi hadde nemlig ingen bildevegg. Dette resulterte i at vi måtte ta til drastiske tiltak å begynne å demontere huset for å få tak i en gardin som vi kunne bruke som bakgrunn på disse flatterende bildene som skulle publiseres på nettet. Da vi satt opp gardinen var den selvfølgelig for kort, så alle mann måtte i arbeid for å få denne gardinen lengst mulig ned mot gulvet uten at det ble for mye. Bildene resulterte selvfølgelig i en god latter, det er uten tvil fantastisk å se råmaterialet i forhold til det ferdige resultatet.

Tusen takk til mitt fantastiske bildeteam. Spesielt tusen takk til Iselin Jamne og Raymond Michelsen for de ferdige resultatene. 

Finally! After 1 cancled flight,  3 missed flights, 28 hours of travelling, 3 different countries and a train ride. I made it HOME. Unfortunatly, I was so sad I missed my entire skiing trip with my friends... I really love skiing and we was supposed to spend the whole weekend together too ski and catch up, and in my case relax a little bit before a kick-off this week!

However, I felt like I did not want to miss out all of the fun, so even though I slept 4 hours, I woke up at 6am this morning and drove up to spend the last days in the mountains with my friends. It is so funny, we always go on amazing trips when I am home visiting!  I came  up to breakfast and a nice warm cabin. I LOVED IT. We went on a little ski tirp, had hot chocolate with cream and got roses in our face.

Now I am pretty tired, but it was so worth it!! I am going to get to bed soon now. Tomorrow is a day with meetings for Miss Norway!

Im happy to be home. Finally.

Love,

Rebecca

PS: Due to my delays, I had so much time to plan for Africa!

Som regel bruker jeg bare rød leppestift for photoshoots, og det er ganske sjeldent at jeg bruker det til hverdagen. Til tross for dette synes jeg det er utrolig fint, så lenge man bruker det på riktig måte. 

Personlig synes jeg det rett og slett ser for mye ut hvis jeg har mye øyesminke (store falske øyenvipper, sterk øyenskygge) i tillegg til rød leppestift, så jeg velger som regel veldig naturlig øyenskygge og noen falske øyenvipper som ser naturlig ut, men gir et åpent og fint blikk. Noen ganger synes jeg eyeliner kan være fint også, men da er det som regel ikke øyenskygge og en veldig fin og tynn eyeliner strek. 

For resten av ansiktet liker jeg ikke blush eller for mye bronzer sammen med leppestiften. Mitt beste tips vil rett og slett være å la de røde leppene snakke for seg selv og la alt det andre være mer naturlig og enkelt. 

Her ser dere et naturlig look med rød leppestift. På ansiktet mitt brukte jeg foundation, litt bronzer og highlighter - sammen med leppestiften. Jeg brukte også øyenbrynsblyant, naturlig øyenskygge ved å blande lilla brun med litt oransje farge, og falske øyenvipper. 

Da jeg bodde i London i to år jobbet jeg for et kjent sminkemerke, så det sminke har helt klart blitt en stor hobby for meg! 

Er jeg for liten?

Snart er dagen her. Dagen for semifinaleuttaket. Jeg fortalte dere litt før jul om photoshooten jeg var på og tenkte siden vi er så nærme semifinaleuttaket at jeg skulle dele noen av bildene med dere.

Det var utrolig gøy å være på photoshoot. Jeg følte meg så vakker, og da å stå foran kamera og bare blitt tatt masse bilder av; det var utrolig gøy. Jeg kjenner at dette er absolutt noe jeg har lyst til å fortsette med.

Jeg husker den første photoshooten jeg var på som om det var i går; jeg var 9 år gammel og det var for mitt nærmeste kjøpesenter, tema for shooten var skolestart og vi tok mange bilder i forskjellige outfits. Det var så morsomt å bare leke foran kamera, jeg husker vi hadde det så gøy og det var da jeg innså at det var dette jeg ville. Selv om det ikke tok lang tid før jeg fikk høre ”du er for liten til å bli modell”, ”du kan jo ta voksepiller”, ” du er for lav”. Jeg hadde ikke tenkt å ”jukse” for å komme dit jeg ville, jeg vil ikke ta noe som ville tulle med mitt DNA, så jeg ga litt opp på drømmen. Det var også en av grunnene til at jeg var litt usikker på å melde meg på Miss Norway 2018. Men høyde skal ikke ha noe å si om du er ”vakker” eller ikke. Du er vakker akkurat som du er, uansett høyde, vekt, kjønn, etnisitet, etc.

Om bare et par uker blir noen av oss valgt ut til semifinalen og konkurransen kommer bare til å bli enda hardere. Jeg håper selvfølgelig at jeg kommer til å bli en av de heldige utvalgte, men hvis ikke har det vært en ære å kunne være med så langt. Dette er så utrolig morsomt og har hjulpet meg til å bli mer utadvendt, gjort at jeg har fått bedre selvtillit og fått meg til å innse at det virkelig er denne businessen jeg virkelig vil jobbe innenfor. Det er så mange flotte deltagere med i år, så uansett hvem som går videre så vet jeg at de har fortjent det. I tillegg er det jo et catwalk-kurs neste helg hvor vi alle endelig skal få møte hverandre, jeg gleder meg utrolig mye til å bli enda bedre kjent med dem!

Et nytt år har startet og jeg føler jeg har mye jeg vil fortelle dere, så gjør dere klare for mange nye blogginnlegg av meg!

:Foto: Fotograf BT Stokke As (gjelder alle bildene i innlegget)
H&M: Nadia Helena

Har du lyst til å bli min samarbeidspartner. Eller kjenner du noen som er interessert?
Ta gjerne kontakt med meg på mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Du kan også kontakte meg på mine sider på sosiale medier:
Instagram: Nadiahelena95
Facebook: Official Nadia Helena

Kisses, Nadia Helena!