Nå nærmer finaleuttaket seg med stormskritt. Jeg kan ikke engang beskrive hvor spent jeg er og hvor mye jeg gleder meg til å dele alt jeg har jobbet med i all hemmelighet. Nå ligger jeg på en 3. plass basert på aktivitetspoeng og det eneste jeg mangler før finaleuttaket er en presentasjonsvideo. Den må være ferdig før midten av april og jeg har stresset litt med det, men nå på mandag starter innspilling til den nye presentasjonsvideoen min. Jeg har en gammel en som ble lagdet i slutten av 2014, men jeg var alt for usaklig og nevnte aldri hvorfor jeg meldte meg på og hva målet mitt med konkurransen var. Denne gangen skal jeg legge både hjertet og sjela mi i videoen.Veldig skummelt, men super spennende!

Føler man må gi litt (ganske mye egentlig) av seg selv for at slikt skal bli bra. Jeg skal jobbe med ingen andre enn Bjørn Christiansen (www.bj0rn.net) som også lagde videoen til Aagot Sofie som fikk en super 4. plass blant utrolig tøff konkurranse i Miss Norway i 2014. 

I påsken har jeg ikke gjort mye annet enn å sitte hjemme å planlegge hvordan videoen skal være, fikse klær til innspillingen og lete etter godkjent bakgrunnsmusikk. Å finne en perfekt sang man i tillegg får lov å bruke er jaggu ikke lett! Jeg er ganske giret på dette og har en visjon om hvordan jeg vil ha det nå, men så er det ikke jeg som skal redigere og fikse videoen, så håper jeg kan videreformidle hvordan jeg har sett for meg sluttresultatet. Når jeg lager videoer selv så har jeg på en måte en fantasi om hvordan det skal bli, men det blir jo egentlig aldri helt som jeg hadde planlagt. Man finner alltid på nye ting også blir det forhåpentligvis litt bedre enn det man hadde sett for seg i utgangspunktet. 

Men nå må jeg avslutte dette blogginnlegget. Jeg skal sende mailer og planlegge veldedighetskonserten min 22. april. Mange store prosjekter på trønderpia her for tiden, so stay tuned! 

- Camilla Ellinor Devik

Jeg skriver ikke dette innlegget for å få noe medlidenhet fra noen.

Jeg har en del erfaringer og historier fra yngre alder, også frem til idag. Spor som kommer til å følge meg videre, arr som ikke kommer til å dekkes, minner så vondt å se tilbake på, en kropp som er vanskelig å tolke og en erfaring jeg vil hjelpe andre med. Men, jeg sitter her, hjemme i leiligheten min i Arendal med et smil.

Hvorfor? Jeg er enda ung, men Jeg har fullført obligatorisk skole, jobber fult, jeg studerer og er deltager i Miss Norway.

Se hva jeg har fått til. Lærere som ikke trodde jeg kunne klare det. Venner som ikke helt kunne forstå, en familie så støttende men samtidig så utrolig forvirret. Jeg tok plass! Alt for mye plass, selv om jeg stort sett lå i et mørkt rom, helst uten lyder og en forstyrrelse kunne avgjøre en hel uke. Jeg var viktigst, og jeg beklager for jeg tok oppmerksomheten bort fra de to utrolig søte søstrene mine. En mor og far som fulgte meg frem og tilbake til sykehus, psykologer, ernærings fysiologer, ME-spesialister og fastlege. Jeg kunne ikke noe for at det ble sånn som det ble. Jeg var uheldig, rett og slett.

Det startet i 2006. Et ellers raskt og friskt barn. Jeg husker ikke så mye fra denne tiden, da jeg sov bort mesteparten av ungdomstiden min. Det var tøft. Jeg ville være med på alt, jeg ville passe inn, ha like mye energi og livsglede som resten av vennene mine. Å gå fra en full skoledag til og kun takle 4 timer hver dag, deretter gå hjem å sove til neste dag, er ikke et liv. Det er som å være fanget i egen kropp. Jeg vil si lyset var min verste fiende, smerter i ledd og kropp, jeg fikk fort sår, spesielt i munnen. Smerter over alt.

Jeg ble tvunget til å slutte med sporten som var en stor del av mitt liv, min hverdag og min største glede. Bare på grunn av et skjult utmattelsessyndrom og et stort spiseforstyrrelseproblem som kriget opp i hodet mitt. Skulle det knekke min eneste glede den gang som var håndball?

Etter mange år med lite fremgang, kunne jeg endelig starte med et positivt liv. Jeg ville bli frisk, og det fort. Jeg hadde aldri trodd jeg ville fullføre ungdomsskolen, eller videregående da min form ikke strakk til på den tiden. Jeg hadde heller aldri trodd jeg skulle være en deltager i miss Norway som alltid har vært en barnedrøm. Men jeg står midt i det! Jeg vil skinne, smile og si at du som ikke trodde du kunne, du kan. Jeg er stolt av meg selv, jeg er stolt av å få være en del av en flott konkurranse om å representere Norge i verdens største skjønnhetskonkurranse.

Jeg er stolt, og jeg har endelig funnet meg selv!

Foto: Åge Pettersen. 

- Bettina Hofsødegård. 

Photographer: Thomas Sandfield
MUA: Mim Lai Sandfield 

Perfeksjonismens ekstreminisme.
De første årene på høyskolen var jeg ekstrem. Jeg hadde eksamensnotatene klart minst en måned før eksamen, som jeg skrev om x-antall ganger frem til dagen før eksamen. Jeg hadde en tendens til å komplisere eksamensforberedelsene mer enn nødvendig, og selv språkbruken i notatene var så akademisk og komplisert at det var gresk for de fleste. På starten av høyskolen var det ikke en eneste eksamen hvor jeg ikke møtte veggen. Jeg presset meg selv så unødvendig hardt at jeg fikk panikkanfall flere uker og dager før eksamen. Jeg skulle helst kunne mine 150 siders notater forlengs og baklengs ordrett, og bommet jeg på en setning så følte jeg at hele verden raste. Det høres jo helt ekstremt ut, gjør det ikke?

Fotograf: Haslien Fotografene

Ytre påvirkinger.
Selv om jeg alltid har vært flink på skolen og perfeksjonist, har ikke perfeksjonismen min alltid vært like maladaptiv. I yngre år hadde jeg nærmest fotografisk hukommelse, og alt jeg leste husket jeg. Perfeksjonismen min viste seg også på andre livsarenaer som sport og hobbyer, men den var alltid en positiv drakraft og ikke noe som holdt meg igjen. Etter en bilulykke, hvor smerter medførte konsentrasjonsproblematikk og hukommelsen ikke lengre var som den en gang var, startet de negative sidene med perfeksjonismen å vise seg. Jeg presset meg stadig hardere, for å opprettholde det nivået jeg var på tidligere og avsluttet siste året på vgs. i 2010 med bare toppkarakterer og en etterlengtet bedring på skadefronten. Og tro meg, de karakterene er det blitt felt mange tårer for. Sommeren før jeg startet på høyskolen i 2013, ble jeg igjen utsatt for en hendelse som selv den dag i dag medfører kroniske smerter, med periodevis bedre og dårligere dager. Så da kom den maladaptive perfeksjonismen løpende mot meg med full kraft, i tillegg til høyere krav som følger med Høyskolen. Jeg har alltid vært den personen at hvis noe skjer med meg, så ikke f*** at den ene hendelsen skal få avgjøre hvordan jeg skal leve livet mitt.

Presteringsangsten og panikkanfallene ble verre for hver eksamen jeg hadde, og jeg slet meg selv helt ut psykisk. Ikke nok med at jeg selv var min verste fiende i eksamenssammenheng, men livet hadde det med å slenge den ene etter den andre utfordringen etter meg like bare dager og uker før eksamen - alt fra dødsfall i familien, overfall, operasjon og smerteproblematikk. Til tross for dette klarte jeg å opprettholde toppkarakterene jeg hadde satt meg som mål, men jeg visste selv at jeg ikke kunne fortsette å føle det sånn før hver eneste eksamen - hvertfall ikke når jeg en dag ønsker å ta en doktorgrad.

Mitt vendepunkt - breaking my self-destructive ways.
Mitt vendepunkt kom når vi hadde et selvendringsprosjekt i psykologiemnet i slutten av 2. året på HiØ. Jeg valgte å gå inn i meg selv for å finne ut av akkurat HVA det var som medførte at jeg endte i panikkanfall. Jeg fant raskt ut at det var negativt selvsnakk i form av katastrofetanker og svart/hvitt tanker som endte i en tankestrøm hvor jeg stadig psyka meg selv ned til jeg rett og slett fikk panikkanfall. I samarbeid med læreren min fant jeg fram til litteratur om ACT! ACT står for "acceptance and commitment therapy", hvor grunnprinsippene går ut på at du ikke skal unngå å tenke de negative tannkene, men heller "bade i ubehaget". Ved bruk av ulike teknikker innen metoden, skulle du ta kontrollen over tankene og ikke la de kontrollere deg. Selvendringsprosjektet mitt hadde god effekt, og jeg hadde ingen panikkanfall frem mot den skriftlige skoleeksamen i psykologi. Dette til tross for at jeg var nyoperert etter å ha vært innlagt på Lovisenberg for å utføre skulderkirurgi bare uken før. Jeg fikk også A!

Generalisering og NAFO-seminar 22.April
Jeg snakket med læreren min i ettertid av selvendringen, og skal nå være en del av et symposium om selvendringsprosjekter på NAFO-seminaret på Storefjell 22.April. Problemet var jo at jeg har jo bare enda mer angst for å fremføre noe muntlig enn skriftlig. Derfor prøvde jeg nå frem mot muntlig eksamen i miljøarbeid og rehabilitering å benytte meg av de samme teknikkene for å se om det lot seg generalisere. Jeg fikk ingen panikkanfall, besvimte ikke på eksamen og jeg klarte å dra i land karakteren A igjen! Jeg er så utrolig takknemlig for alle lærere og medstudenter som har støttet meg. Jeg kan endelig si at perfeksjonismen min er blitt en mye mer positiv ting igjen, og drahjelp istedenfor å være en byrde som trekker meg ned. Jeg ser på perfeksjonismen som et medikament - du har det fordi du ønsker å oppnå noe, men samtidig kan nettopp denne tingen være det som gjør at du blir hindret i det. For du vet, de fleste medikamenter har en eller annen mulig bivirkning som er akkurat hva du tar medisinen for.

Det er som sagt både positive og negative sider ved perfeksjonismen. Det skumle er hvor lite det skal til før den utvikler seg i en mer maladaptiv retning. Det kan være psykiske påkjenninger, konsentrasjon og smerteproblematikk som medfører at du ikke evner å prestere slik du en gang gjorde og rett og slett utviklingen av et dårlig selvbilde. Når en perfeksjonist mister troa på seg selv, samtidig som stadig øker kravene, er det skummelt. Psykisk mishandling er også en stor trussel.

Dersom noen sliter med det samme problematikken, tar jeg gledelig en prat med deg. Det er bare å ta kontakt på: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.. Jeg planlegger å skrive et mindre innlegg om selve forberedelsesprosessen til eksamen, og ulike memoreringsteknikker senere.

Ha en fin uke,

- Linn Adriana.

Hei og god påske!

I går dro jeg opp på fjellet i Vrådal med en herlig gjeng for å stå i bakkene. For å si det sånn, føler jeg meg en smule skamslått, og knæra mine har sett bedre dager. Det ble 4 timer i bakken og en pause med grillmat, og det holdt. 

Det er rundt 4-5 år siden sist jeg stod på snowboard og hadde glemt hvor gøy det er, og at jeg i det hele tatt klarte å huske hvordan man gjør det, og at balansen min fortsatt var på plass. Jeg trives best i høye hæler, så de svære snowboardskoene merker jeg godt idag. 

Ellers blir det en stille og rolig påskeferie for min del, og håper alle nyter fridagene og det fine påskeværet, hvertfall her på sørlandet. 

Nå begynner det å nærme seg finaleuttak, jeg er veldig nervøs og har en del planer fremover som jeg skal oppdatere dere på! 

God helg og god påske :-D

- Bettina Hofsødegård. 

Heihei. Håper alle storkoser seg idag!:) 

I dag fikk jeg melding fra en journalist fra Kosovo, at de valgte å støtte meg gjennom konkurransen. De valgte derfor å skrive om meg, legger til linken. Men det er på albansk. Men kan kort si hva som står der. Det står hvor i Kosovo familien min er fra,og at jeg er født og oppvokst i Norge. I tillegg så står det at jeg har klart å komme meg videre til semifinalen. Ganske koselig å få støtte fra hjemmelandet sitt. http://botasot.info/diaspora/529103/donjeta-shqiptarja-e-vetme-ne-miss-universe-norway/ Til de som forstår albansk, så er det bare å trykke på linken.^^

God påske alle sammen. 

Hei!

Tirsdag gikk nesten hele dagen med til forberedelser og fotoshoot. Jeg startet dagen i frisørstolen, hvor jeg fikk lagt en kald farge i håret. Etter det dro jeg videre til Solveig på FixMe hud- og kroppspleie hvor det ble lagt makeup til dagens fotoshoot. 

Vi var så heldige å få låne et spa-anlegg på Gjøvik deler av kvelden slik at jeg skulle få tatt bikini bilder. Jeg er veldigglad for at jeg fikk tatt bildene der og ikke i studio, og jeg tror virkelig resultatet ble kjempe bra! Bildene ble tatt av fotograf Are Simensen.