I går var jeg på photoshoot hos Dreamteam Photos & Studio i Bergen.

Dette er første gang jeg stiller i et profesjonelt studio og jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, men spent var jeg. Jeg vil ikke avsløre for mye her og nå om selve castingen, men det skulle imidlertid vise seg at dette kom til å bli litt mer enn en ordinær photoshoot slik det jeg hadde sett for meg. Jeg skal fortelle dere om en episode som oppstod under det andre opptaket på settet.

I begynnelsen gikk alt tilsynelatende normalt. Lys, kamera, action! Jeg poserte foran kameraet, stirret tankefullt ut i luften mens blitsen suste. Jeg vet ikke hvor mange bilder vi tok, men jeg gikk nesten tom for poseringer. Det var da jeg kom ut av badet etter å ha skiftet til antrekk #2, jeg gikk inn i studioet og kastet et raskt blikk på fotografen, men da vendte meg mot settet frøs jeg fast. 

Den lå på bordet ved siden av sofaen. Jeg innså fort at det jeg så på var en ekte pistol av typen M9 Beretta! Jeg har generelt lite kunnskap om skytevåpen, men jeg vet med hånden på hjertet at det var ingen våpen på settet da jeg ankom, og våpen var ikke nevnt noe sted i kontrakten mellom meg og studioet. Blodet mitt frøs til is og hjertet hoppet over et slag. 

"Nå dør jeg" tenkte jeg.

Det er allerede farlig å være kvinne i dagens samfunn, og det at jeg er trans kvinne gjør meg enda mer sårbar. Når jeg tenker tilbake hadde jeg plutselig gått i den mest klassiske fellen som finnes i nesten alle skrekkfilmer der ute: jeg kom alene, omgivelsene var varme, fotografen var veldig hyggelig, stemningen var høy - jeg hadde til og med aksepter et glass vin mellom settet, det hadde ikke falt meg inn at noen kunne ha tuklet med innholdet i glasset mens jeg ikke så på. Jeg kjente det knøt seg i magen. Likevel festet jeg masken til antrekket mitt bak ørene, og prøvde å holde hodet kaldt. Panikk var det siste jeg trengte. På film hadde hovedkarakteren så klart kastet seg mot pistolen, men jeg var stiv av skrekk. Magasinet var i og jeg antok på det grunnlaget at våpenet var ladd. Adrenalinet fosset gjennom meg. Hva om jeg kom til å rote det til? Hva om jeg kom til å bli overmannet? Det eneste jeg kunne tenke var at jeg hadde akkurat trosset alt som heter "allmenn sikkerhet", og nå kom jeg til å bli skutt, og skyteren ville forgripe seg på mitt lik for hva jeg visste. Kanskje han ikke ville skyte meg først heller. Fotografen plukket opp pistolen og i det øyeblikket så jeg livet mitt spille i reprise foran øynene mine. Jeg hadde akkurat feiret valentinsdagen med kjæresten min forleden dag. Vi var så lykkelige sammen. I dag våknet jeg opp ved hennes side. Var det siste gangen jeg ville se henne? Var dette siste gangen jeg hadde fortalt henne at jeg elsker henne så høyt? Min skjebne var ikke frivillig, men det spilte ingen rolle. Jeg var ferdig. Jeg holdt en tåre tilbake og stålsatte meg.

Det neste som skjedde var alt annet enn hva jeg hadde sett for meg. Det var egentlig det siste jeg hadde forventet, tross alt. En serie av noe så vanvittig at det går ikke an; Fotografen ga meg pistolen hans og jeg kjente med en gang at noe var riv ruskende galt. Ikke bare det faktum at den kommende drapsmannen min ga meg hans eget våpen, men våpenet føltes feil. Dette var ikke en vanlig Beretta. I det jeg innså hva som faktisk skjedde brøt jeg sammen i lettelse. Pistolen var laget av plast! Jeg holdt et leketøy i hendene! For et øyeblikk siden trodde jeg at jeg var ferdig. Nå kollapset jeg på gulvet mens jeg fikk høre at fotografen skulle etter planen skulle gjøre meg bevisst på pistolen idet jeg kom inn, men dette skjedde ikke da han ble distrahert av kostymet mitt. Da jeg hadde somlet meg spurte jeg om pistolen hadde en funksjon i det hele tatt, til hvilket jeg fikk høre at det var en replica som ikke kunne skyte. Det skulle han ikke ha sagt fordi like etterpå deaktiverte jeg sikringen, pekte pistolen tilfeldig mot soverommet og trakk av. Det lød et mildt "pang" og lyden av en BB kule som spratt vegg imellom gjallet gjennom hele studioet. Pistolen var aisoft og jeg hadde akkurat sørget for at den nå var ladd med 11 minus 1 kule. Det var like før lampen på nattbordet leverte inn tøflene også. På nytt var jeg sjokkert, men glad jeg ikke knuste noe. Det tror jeg forresten ikke jeg hadde tatt ansvar for under disse omstendighetene, heller.

Da støvet hadde lagt seg måtte jeg rett og slett klemme fotografen. Hele scenarioet hadde kokt hjernen min og nå var jeg et nervevrak, men det var ingen harde følelser. Trusselen var borte vekk. Fotografen hadde full forståelse for mitt sammenbrudd og innrømmet at tabben var på hans side, men var det en overreaksjon fra min side lurer jeg på? Det tok litt tid før jeg fikk roet meg helt ned, men endelig fortsatte vi med photoshoot'en. Jeg fikk vite at pistolen hadde bare vært fremme en gang før, under en photoshoot med en annen modell, og den hadde aldri blitt avfyrt - det var til jeg kom. For å unngå en lignende situasjon igjen bestemte fotografen seg for å kaste pistolen i bosset, men i siste øyeblikk endret han mening og spurte om jeg ville ha den selv. Dette er kanskje et av de bizarre øyeblikkene der man ikke vet hva man skal si, men jeg tenkte at pistolen har mer nytte i mine hender enn i bosset, så jeg tok imot beskjedent.

PROMO shot - Ft. Celly Jane x Akali KD/A. Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen.

Alt i alt var dette en ganske så innholdsrik photoshoot. Jeg fikk bilder, god vin og en airsoft pistol. For meg holder det i grunn med bildene, men nå har jeg også det lille ekstra slik at jeg kan huske denne dagen for livet. Nå ler jeg av det hele, og jeg har lært litt om det å være smart på gaten og i studio. Jeg er glad for å dele denne historien med dere og for å komme hjem til min kjære Amy.

Jeg har flere kapitler som skal skrives, tross alt! ❤︎ 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Utlandsterminalen på Flesland (BGO) Foto: Amy

På fredag 09. Februar reiste jeg til Belgia sammen med kjæresten min. Originalt var planen at hun skulle reise alene for å møte noen gode venner av henne i Brussel. Dette var planlagt god tid i forveien, men da jeg på kort varsel også ble invitert til å bli med, kunne jeg selvfølgelig ikke si nei. Jeg hadde aldri vært i Brussel før og jeg er sjeldent den som slår av en gyllen mulighet til å bli med på nye eventyr. 

Morgenen vi reiste var det skikkelig kaldt. Solen hadde ikke stått opp og klokken 7 var jeg oppe og fomlet i mørke etter klær og koffert, i halvsøvne. Taxi turen tok ca 18 minutter og rundt 10 tiden var vi på Flesland (BGO). Det er alltid litt stress å reise og spesielt å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg bekymrer meg alltid litt for hva om de konfiskerer sminken min? Har jeg glemt å fjerne en brødskive fra bagasjen? Husket jeg å slukke lysene hjemme? Heldigvis gikk alt bra. I 12 tiden satt vi å ventet ved gaten og etter en halv times forsinkelse var vi klare for boarding. Neste stopp; Brussel! 

Celly Jane foran Brussels Town Hall. Foto: Amy.

Foto: Amy

Det var stort å komme til Belgia. Jeg kan ikke så mye om landet fra før, og ble overrasket da jeg hørte at Fransk er et av hovedspråkene der. Jeg synes også det var litt underholdende da jeg har studert fransk på skolen, og det er ikke så langt unna Italiensk, og min kjæreste er fra Italia. Ikke at jeg kan snakke språket flytende, men jeg kan noen ord (alle har jeg lært av kjæresten, ikke alt er like formelt). Når det kommer til fransk kan jeg betale for meg i kassen og bøye verb like stødig som en nyfødt giraff kan gå - med andre ord det går akkurat!  

Under oppholdet bodde vi hos vennene av kjæresten min, fra nå kan vi kalle dem "herr og frøken Nugget". Nugget'ene er fantastiske mennesker og de tok oss så godt imot da vi kom. De hadde til og med kjøpt ny madrass og tøfler for kjæresten min og meg. Vi delte huset sammen med 3 katter og en hund. Jeg er vandt med dyr og her var det virkelig plass til alle i leiligheten. Tidligere har Amy og jeg spilt Sea of thieves med Nugget paret og jeg ble litt kjent med paret, men dette var altså første gangen jeg møtte dem begge i person. At de ga meg et godt førsteinntrykk er å underdrive!

For meg var det største opplevelsen å se Brussels Town Hall på lørdag, men Brussel i seg selv er en fantastisk by med så mye å by på. Hvis du skal ut anbefaler jeg at du tar på gode sko! Snakker av erfaring, jeg har gått med høye hæler i Romas gater en gang og det gjør jeg nok ikke igjen med det første!

Natt i Brussel. Foto: privat

Parkeringshus under Airsoft arena i Brussel. Foto: Amy

På søndag dro vi til et ukjent område for å spille Airsoft. Det nærmeste jeg har kommet Airsoft er lasertag og paintball. Disse aktivitetene er vesentlig forskjellige fra Airsoft, men jeg hadde en anelse om hvordan spillet ville foregå. 

Airsoft er en hobby/sport som inneholder realistiske våpen replica'er, som skyter små plast kuler (BB kuler). Du finner alle typer våpen drevet av gass, springfjær og elektriske mekanismer. Airsoft kan brukes på både blink og mennesker, men kun under visse forhold. Airsoft er ikke ekte våpen! Du kan eie Airsoft våpen kopier dersom du er over 18 år og bruker dem på privat område. Det er ulovlig å bære våpen eller kopier av våpen på offentlig grunn. Det er pålagt å bruke vernebriller under hver runde, men jeg anbefaler å bruke full dekkende verneutstyr. Selv om det er relativt trygt å bli beskutt av plast kuler er det vanlig at man kan ende opp med blåmerker og sår om man ikke er skikkelig beskyttet. Våpen drevet av gass kan etterlate seg kuler sittende fast i veggen, så vernebrillene sier seg selv. Jeg kan ikke nevne beskyttelses utsyr nok! Avhengig av scenarioet, blir deltakere delt opp i team der målet er å dominere/eliminere motstander teamet, ved bruk av våpen og militær taktikk (som capture the flag eller domination). Realisme er nøkkelordet og man må tåle litt smerte for å delta.  

Airsoft turneringen fant sted i et forlatt kontorbygg. Herr Nugget var med på å arrangere hele opplegget. Det var mange spillere til stede og stemningen var høy. Jeg hadde bare på meg vanlige klær, men ble tildelt en ansiktsmaske med metallgitter foran øyne og munn, og senere fikk jeg tak i hansker. Riflen du ser på bildet er en standard M4 assault rifle med semi og full auto (i arenaen var kun semi auto tillat). Noen av deltakerne hadde med seg egne våpen med modifikasjoner, og var iført fullt militært utsyr og camo. Ferdighets nivået på arenaen varierte stort. Vi spilte 4 runder der vi ble delt i 2 team. Oppgaven var bla. å skyte flest personer, finne baller gjemt i bygget og bringe disse tilbake til basen, dominere områder i bygget lengst mulig,  og å finne en "bombe" som var gjemt i bygget og aktivere / deaktivere den. Hver gang man ble skutt måtte man tilbake til basen og vente i noen minutter før man var tilbake i spillet. Her Nugget sørget for at hele gruppen var på samme team så jeg følte meg litt mer trygg. 

Airsoft er mentalt og fysisk krevende. Man må være bevisst på omgivelsene sine til enhver tid, bruke sansene, kommunisere med laget og holde hodet kaldt. Man løper og søker dekning, kulene fyker, hjertet dunker og adrenalinet er høyt. Det krever en viss mentalitet for å bære en rifle høyt og vite at når som helst kan en fiende dukke opp rundt hjørnet, og da må du skyte først! For meg som ellers er en jordnær person og som ikke liker vold var dette ekstra spennende, spesielt da jeg i de første rundene spilte uten beskyttelse på hendene (ikke mitt valg). Det var en artig opplevelse og jeg fikk utfordret meg selv skikkelig. På et tidspunkt ble jeg skutt i kneet og det kjente jeg, men jeg tok igjen med samme mynt og pepret i hvert fall 3 stykker med mine egne kuler. Allerede dagen etterpå var smerten og blåmerket nesten helt borte. Airsoft er en god aktivitet for å utfordre deg selv, og du vil ha muligheten til å bli kjent med flere som brenner for Airsoft. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve dette. 

På søndag tok Nugget'ene oss til Wolf i Brussel. Dette er en restaurant bygd om til en messehall med flere sammensatte boder som selger mat fra hele verden. Det er litt som matfestivalen i Lillesand kommune, bare innendørs og betraktelig mye større.

Mens Nugget paret og kjæresten min koste seg med Italiensk pizza, satte jeg til livs en pokébowl som bestod av ris, sushi laks, agurk, mango og mye annet godt. Dette var min første pokébowl faktisk. Jeg er en kvinne som setter pris på det lille ekstra så til dessert skjemte jeg meg bort med en herlig cookie dekket av 24 karat bladgull. Du hørte riktig! Dette var et måltid jeg tror selv Kongen på havet hadde verdsatt. Den desidert dyreste cooki'en jeg noen gang har betalt for, men med tanke på anledningen var dette en opplevelse for livet. #worthit! 

I leiligheten til Nugget paret før vi drar til en pub, søndag. Foto: privat.

Alt i alt har dette vert en stor suksess og jeg koste meg masse i Brussel denne helgen. Takk til Min kjæreste Amy og kompani herr og frøken Nugget for å ha bidratt til å gjøre denne reisen mulig. Dere er alle fantastiske mennesker som jeg setter så stor pris på! Jeg vil huske denne opplevelsen for livet og ser frem til flere eventyr med Nugget & Co ❤︎ 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Celly Jane som Akali - KD/A (League Of Legends). Foto: privat.

Hele livet har jeg vært interessert i cosplay. 

Som liten kledde jeg meg opp i kostymer og stormet inn i stuen, der foreldrene mine ventet på meg og annonserte "mine damer og herrer, nå kjem storteater". For å være et barn var det like staselig hver gang. Det siste året på barneskolen gikk jeg sammen med lillebroren til en klassekamerat, og vi vant det årlige talentshowet (et show der alle kunne delta, og som ble arrangert før den årlige slåball kampen mellom 7. klasse og lærerne). I ukene som ledet opp mot konkurransen øvde vi nesten hver dag, og vi lagde kostymer av billige klær og overflødige matkasser som vi malte og bygget på. På ungdomsskolen fikk jeg dilla på Michael Jackson - jeg kjøpte og lagde kostymer av amatørmessig kvalitet, hadde sang og danse opptrinn foran familie og skolen og jeg deltok på precast audition for Norske Talenter. 

Hva er egentlig cosplay?

Begrepet Cosplay (på japansk; Kosupure) er på norsk kostyme lek eller utkledning. Begrepet Cosplay har trolig opprinnelse fra Worldcon 1984, da Nobuyuki Takahashi, som deltok på arrangementet, kom opp med begrepet. Cosplay finnes i mange land og er særlig populært i Japansk kultur, som f.eks. Geisha (som også er en form for utdannelse i Japan). 

I dag er det mange som forbinder cosplay med det å kle seg ut som en figur fra en kjent film, bok, tegneserie osv. Selv om dette er riktig må du likevel huske at den konkrete definisjonen av cosplay varierer noe mellom ulike land og kulturer. F.eks. er det ikke sikkert at alle i Norge er klar over hva en Geisha er, og det er ikke sikkert at alle i Japan vet hvem Nemi er. Cosplay, slik jeg kjenner det, er en form for underholdning hvor man går litt ut av karater, og tar på seg en annen. For meg handler det bare om å ha det gøy - det er en lek som er stor for både tilskuere og cosplayere.

Hvem driver med cosplay?

Cosplay: Lucy Kushinada (Cyberpunk 2077 - Edgerunners), på McDonald's drive-through. Foto: Amy

Cosplay er noe som alle kan drive med, i hvert fall der jeg kommer fra. Det er ingen krav om å ha en utdannelse eller bakgrunnskunnskap for å drive med cosplay.

(Det finnes ingen Norsk utdannelse som cosplayer. Noen velger å gå på cosplay linjen på høyskolen, for å utvikle deres ferdigheter, mens andre lever av å lage og selge kostymer - men det å kle seg ut er ikke et registrert yrke. Som cosplayer kan du imidlertid utdanne deg som skuespiller, da dette også er en stor del av cosplay). 

Mange av de jeg har møtt har aldri drevet med cosplay før, men er nysgjerrige på å prøve seg. Til dere sier jeg bare hopp i det! I Norge finnes det et visst cosplay samfunn, og det er mye større internasjonalt. Cosplay er en fin måte å skaffe seg venner for livet, og ingen dømmer deg og ditt ferdighetsnivå. Det spiller ingen rolle om du er verdensklasse eller nybegynner.  

Jeg har noe erfaring med stoff tekstil, og søm, fra skolen. I 2023 deltok jeg i Kirkens Bymisjon - Re:Tro, der min oppgave var å redesigne klær av gamle plagg og tekstiler. Jeg fikk prøve meg på forskjellige symaskiner og jeg lærte nye teknikker som jeg har tatt med meg. Resten er kreativitet og triks jeg har lært fra Youtube videoer - det meste har jeg lært selv, og når jeg designer et kostyme er det mye eksperimentering og justeringer underveis.  

(Akali kostymet som du ser i dette blogginnlegget ble kjøpt, men jeg måtte sy inn deler av kostyme for at det skulle passe, beltet har siden blitt byttet ut og LED-lysene har jeg montert selv). 

Mitt første cosplay-con (Comic-Con)

På Spillexpo i Oslo, Lillestrøm 2021. Foto: privat

Første gang jeg deltok på et comic-con var da jeg ble med på Spillexpo i 2021. Spillexpo holdes i Lillestrøm, Oslo og er en spillmesse der du vil få muligheten til å møte spilldistributører, spill- og app-utviklere, spillbutikker, LAN-arrangører og mange flere. Et av høydepunktene under Spillexpo er muligheten til å møte andre cosplayere og se på cosplay konkurransen. (Denne konkurransen er for dem som ønsker å vise frem sitt cosplay, uavhengig av ferdighetsnivå, og for dem som har drevet med cosplay i noen år og som ønsker å konkurrere om beste utkledning og opptreden). 

Dette var første den gangen jeg gikk ut i offentligheten, iført et dame kostyme. Det var veldig mange folk på arrangementet og jeg ble litt overveldet først, men etter hvert ble jeg vant til det. Jeg mottok mange positive tilbakemeldinger (noe som styrket selvtilliten min), og jeg fikk se mange kreative og imponerende kostymer, også på catwalken. Jeg deltok ikke i noen konkurranse selv fordi jeg ikke var komfortabel med det, men opplevelsen har jeg tatt med meg som et godt minne.

Cosplay i det offentlige?

Siden Spillexpo har jeg drevet med cosplay ved anledning (f.eks tema fester på nattklubber og halloween). Det har også hendt at jeg har gått ut offentlig, iført cosplay, bare for moro skyld. Jeg synes det er utrolig vittig når folk stanser fullstendig med det de driver på med, og ser på meg 2 ganger. Dette er hverken ulovlig eller skadelig, og kan være veldig gøy (spesielt om du cosplayer sammen med venner). - Men det er noen ting du skal være bevisst på dersom du har i tankene å ta cosplay utendørs;

Som cosplayer får man mye oppmerksomhet på åpen gate. Noen folk kjenner igjen karakteren din, mens andre har aldri sett en cosplayer før. Folk smiler og peker, tar bilder og ser på deg som en attraksjon. Dessverre vil man også få negativ oppmerksomhet for å være annerledes, noe jeg har kjent på så mange ganger. Noen folk glemmer/klarer ikke å forholde seg til at vi cosplayere er som alle andre - vi er mennesker medmennesker som har et liv utenfor garderoben, og som fortjener å bli møtt med allmenn respekt. Hvis du planlegger å gå ut i cosplay må du være forberedt på å få mye oppmerksomhet, på godt og vondt, og du må være smart med tanke på hvor du oppholder deg. (F.eks. anbefaler jeg ikke å gå lettkledd på byen, midt på natten, hvis du ikke er på vei til et sted). 

Til deg som er litt sjenert; ikke vær bekymret. Cosplay tar du i ditt eget tempo, og det er ingen som sier at du skal gå ut offentlig. Jeg har selv slitt mye som en sjenert person (noe du vil se i den siste lenken under dette avsnittet). I 2019-2020 tok jeg cosplay til TikTok, noe som gjorde at jeg kunne dele mine ferdigheter og kreativitet med verden, fra komforten og sikkerheten fra min egen stue. Hvis du er usikker på hvor du skal starte, anbefaler jeg at du begynner der, eller blir med i en lokal/internasjonal gruppe for cosplayere (f.eks. Facebook, Threads, Discord, Reddit m.m.). Jeg kan nesten garantere at du vil bli tatt godt imot.  

Her er en video hvor jeg tuller med folk på Omegle (2020)

Her er en sketch fra mitt TikTok arkiv (2021)

Kort oppsummert 

Cosplay er en hobby som vil gi deg mye hvis du gjør en innsats. Start i det små. Du trenger ikke ha kunnskap om cosplay fra før, men det skal litt mer til enn å ta på seg en oransje t-skjorte og si at du cosplayer Naruto. Tenk på hva DU vil gjøre med cosplay. Hva er målet ditt? Hvilken karakterer inspirerer deg (kanskje du har en egen karakter du har funnet opp)? Klarer du å leve deg inn i rollen som den figuren? 

Det er så klart ikke alle anledninger som egner seg for cosplay, men har du tid til overs er cosplay utmerket for å utfordre seg selv (kanskje utenfor komfortsonen) og dine kreative evner. Cosplay er sosialt og du vil bli kjent med andre som har samme interesse som deg. 

Har du spørsmål om cosplay? Ta kontakt! ❤︎

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

I venteværelset på Det Kongelige Slott, i Oslo. Foto: privat.

Jeg ønsker å dele med dere en historie som er som er helt spesiell, men som veldig få personer har hørt om. Hvis dette ikke var dokumentert hadde nok ingen trodd meg, og jeg tror det nesten ikke selv når jeg sier det heller, men dette har skjedd. Dette er en historie om en minoritetsgruppe og deres kamp for rettferd. Dette er historien om dagen jeg måtte ta en av mine livs største avgjørelser. Dette er historien om den gangen jeg møtte Hans Majestet Kongen.  

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Det var en kveld i slutten av 2022 jeg lå i sengen og stirret i taket. Utenfor var det mørt og stille, men i hodet mitt raste takene. For 2 år siden hadde jeg gått gjennom NBTK på Rikshospitalet i Oslo (den eneste offentlige  instansen i landet som behandler transpersoner). Der hadde jeg opplevd å bli møtt av mannlige leger som ikke verken skjønte eller brydde seg om hvordan man går i møte med trans kvinner, for å ikke nevne kvinner generelt. Jeg ble stilt irrelevante og personlige spørsmål og fikk ubehagelige kommentarer som "hva kler du deg i når du mastureberer" og "laser behandling? Du har da ikke mye ansiktshår du", til tross for at jeg barberte meg dagen før. Jeg ble til og med bedt om å stå opp og ta en spinn, til hvilket jeg fikk høre "du kommer til å få flotte former etter behandlingen". Alt dette var bare halvparten av det da jeg hele tiden var under inntrykket at jeg oppfylte kravene for å få medisinsk, og senere kirurgisk, behandling, men det samme året fikk jeg avslaget i form av et fysisk brev. Jeg fikk ingen telefon eller noen indikasjoner under møtene på Rikshospitalet som tydet på at jeg kom til å falle utenfor. Etter dette sverget jeg å aldri gå gjennom NBTK en gang til.

Jeg er ikke alene om å ha opplevd ubehagelige situasjoner hos NBTK, og de fleste som går til Rikshospitalet får det samme svaret som meg. Det som nå bekymret meg mest var at Benestad hadde nylig mistet lisensen og nå stod utallige pasienter i fare for å miste livreddende behandling, inkludert meg selv. (Som de fleste andre av dem som får avslag, hadde jeg nå oppsøkt privat behandling, og min behandler var Benestad). Jeg hadde et lager av medisiner for nesten ett års bruk, men jeg visste at når dette gikk tomt var gode råd dyre, og med det mener jeg veldig dyre. Det var da jeg bestemte meg for at dette finner jeg meg ikke I. Noe måtte gjøres - jeg kunne ikke sitte og se på hvordan folk blir behandlet av Rikshospitalet et sekund lengre. Med det bestemte meg for å skrive et brev, og det brevet skulle jeg skrive til ingen andre enn Hans Majestet Kongen.

Brevet jeg skrev endte opp med å bare være på én side, men jeg tenkte det var mer enn nok. Jeg kunne skrevet en hel bok om mine opplevelser og min frustrasjon med Rikshospitalet, og behovet for forandring, men jeg tror Hans Majestet er sikkert en veldig travel mann. Jeg tenkte at i beste fall blir brevet mitt lest. Jeg hadde ingen forventninger i brevet, men etter å ha sett utallige nyttårstaler, 17. mai taler m.m. hadde jeg på følelsen at dersom Kongen leste brevet mitt, ville han nok ha forstått hva jeg tenkte og følte. Da jeg var ferdig gikk jeg over brevet en gang til før jeg puttet det i en konvolutt, og neste dag gikk jeg rett til posthuset og sendte brevet. De følgende dagene fulgte jeg spent med. Hver gang jeg ble ringt av et ukjent nummer spratt jeg opp, og på leverings dager sjekket jeg alltid postkassen, men det skjedde ingenting. Jeg begynte å bli bekymret for om brevet aldri kom frem. Dette var imidlertid bare uker før Hans Majestet ble hastet til sykehuset pga en infeksjon - det var på alle nyhetskanalene. Det tok ikke lang tid før jeg hadde glemt brevet fullstendig og snart var jeg tilbake i min vanlige hverdag. Det var helt frem til midten av februar 2023, en dag jeg kom hjem fra byen. Jeg husker ikke hvor jeg hadde vært, men jeg husker at jeg kom inn inngangspartiet partiet ved postkassene. Jeg åpnet postkassen og ble møtt av en sandfarget konvolutt. Jeg synes det var rart da jeg ikke kunne huske å ha bestilt noe i det siste, og dimensjonene på konvolutten var annerledes enn det meste jeg får i posten. Fortsatt trodde jeg det var en form for reklame, men da jeg snudde konvolutten så jeg at på bunnen var det skrevet med røde fete bokstaver: Det Kongelige Hoff. 

Jeg trodde kjeven min skulle falle i gulvet der jeg stod. Jeg tenkte dette måtte være en spøk. Jeg tok likevel brevet med meg inn og ringte kjæresten min. Da jeg forklarte situasjonen sa hun at jeg måtte åpne brevet med en gang. Det gjorde jeg, og etter å ha lest brevet 3 ganger, forstod jeg endelig hva jeg hadde stelt i stand. I brevet stod det at Hans Majestet takket for brevet og ville ha meg på audiens. I det øyeblikket var det ikke lett å vite hvordan jeg skulle reagere, men etter å ha summet meg fulgte jeg opp brevet og delte nyheten i mine nære relasjoner.

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Det Kongelige Slott i oslo. Foto: privat

Jeg går inn porten til Det Kongelige Slott. Foto: privat.

20. mars, litt før kl 13, stod jeg foran Det Kongelige Slott, i festdrakt og bunadssko. Kongens flagg blafret i vinden og en tropp med gardister kom akkurat marsjerende over plassen. Det var et flott syn. Med informasjon jeg hadde fra min siste kommunikasjon med H.M Kongens Oberstløytnant, gikk jeg opp til en av gardistene - og etter å ha gått gjennom en sikkerhetssjekk, kom en kongelig Knekt ut av slottet ba meg følge etter ham inn gjennom slottets port. I slottet måtte jeg skrive ned navnet mitt i en besøks bok. Deretter ble jeg sittende i venterommet til en representant fra Det Kongelige Hoff hentet meg og ledet meg opp en trapp, forbi den store balkongen og inn til et nytt venterom kalt "fugleværelset", der Kongens Oberstløytnant ventet på meg i full uniform. Vi gikk gjennom det formelle av hva som kom til å skje videre og kl 13 presis ble min audiens annonsert av et stort veggur i den andre enden av rommet. Tiden var inne. Oberstløytnanten åpnet døren til kongens værelse og da jeg kom inn stod hand der; Hans Majestet Kongen, i egen person. Jeg ble presentert ved navn og da måtte jeg neie ned på den mest elegante måten jeg kunne få til, selv om jeg aldri før i mitt liv hadde neiet med festdrakt bunadsko. Da jeg reiste meg oppdaget jeg at Oberstløytnanten var borte. 

Hva går gjennom hodet på en når man står ansikt til ansikt med Hans Majestet Kong Harald V? Landets monark - jeg har sett ham så mange ganger på tv og i avisene. Nå var jeg alene med ham på et lukket rom i Det Kongelige Slott. Alt gikk liksom i kryss for meg,- jeg hadde så mye å si, men hadde ikke peiling på hvor jeg skulle starte. Det øyeblikket føltes ut som en evighet. Hans Majestet gikk meg i møte og hilste meg med hånden. Deretter satte vi oss ned ved skrivebordet, og samtalen var i gang. Jeg kan ikke gjengi samtalen jeg hadde med Hans Majestet, ord for ord, men snakke gjorde jeg. Jeg fortalte Kongen alt. Hele historien fra dagen jeg fant ut at jeg var en kvinne, til min avgjørelse på å skrive et brev til Det Kongelige Slott. Jeg snakket om Rikshospitalet og la frem mine tanker om systemet, og min bekymring for fremtiden til landets trans personer. Ikke alt jeg sa kom ut slik jeg hadde planlagt på papir, men det var genuint - noe som jeg selv tror kom ut bedre enn hvis jeg hadde gjengitt et a4 ark, setning for setning. Jeg var positivt overrasket over Kongens respons. Jeg oppfattet at Hans Majestet hadde stor forståelse for mitt budskap. Han stilte spørsmål underveis og vi var på samme side under hele samtalen. Med dette er jeg overbevist om at Hans Majestet hadde satt seg inn i temaet i forveien, og jeg er sikker på at Kongen har møtt mange interessante mennesker gjennom årene, og har langt mer erfaring i livet enn meg. Likevel bestemte han seg for å lytte til mine bekymringer og mitt budskap til verden, og dette er jeg evig takknemlig for. 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Lunsj på Lorry Restaurant i Oslo, etter audiensen. Foto: privat.

Mitt møte med Hans Majestet Kongen er nok blant de mest betydningsfulle 15 minuttene i mitt liv, men dette er også stort for trans personer i det hele. Det jeg sitter igjen med er at jeg har det på god autoritet at Hans Majestet Kongen ser oss trans personer, vi - det skeive samfunnet, og at han bryr seg om oss. Det at Hans Majestet har større innlevelse i våres liv enn et system som har i hovedoppgave å støtte oss, bør få varselklokker til å slå. Jeg håper virkelig at vi vil se endringer i systemet og forbedring, i fremtiden. Til dere som er bekymret vil jeg fortelle at det er fortsatt håp. Selv om vi fortsatt har en lang vei å gå, må du tenke at verden også kommet et godt stykke fremover. Bare frem til 2016 var det krav om at de som ønsket å skifte kjønn på papir fra mann til kvinne måtte bli tvangskastrert. Dette vedtaket har siden blitt avviklet og godt er det! Jeg håper du som leser dette kan se tilbake på alt du har oppnådd, og se frem til alt du kan oppnå. Utvikling tar tid, men du har kommet lengre nå enn der du var for noen år siden, og på sikt vil du komme mye lengre. Gi deg selv tid, Roma ble ikke bygget på en dag.

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget med å si at alt er mulig. Det største hinderet vi har er tross alt oss selv. Det høres kanskje litt trivielt ut, men en av mine favorittsanger er "When you wish upon a star", og det er ikke tilfeldig. Jeg tror at hvis du virkelig tror på noe, og kjemper for det med hele ditt hjertet, er ingenting umulig. Jeg er ikke en "spesiell person" som fikk møte Hans Majestet Kongen, og som nå deltar i Miss Norway 2024. Jeg er bare en tilfeldig kvinne på 22 år, uten en spesiell jobb eller utdannelse, men jeg håper at verden vil bli bedre for oss trans personer, og jeg gjør hva jeg kan for å kjempe for våres rettigheter. Det er alt som skal til. 

"Aldri aksepter verden slik den ser ut til å være.

Tør å se verden for hva den kunne vært". 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Bilde: Elin H.

Det er en fredag formiddag i januar.

I det jeg går ut inngangspartiet til borettslaget kjenner jeg kulden bite meg i ansiktet og hendene. Værvarselet viser minus 10 grader. Luften er tørr og bakken er hvit av salt. Jeg angrer litt på at jeg ikke tok på meg ansiktskremen mens jeg hutrer i vei mot parkeringshuset. De sier at det er alltid tungt å komme tilbake til gym'en etter en pause og nå kjenner jeg på det. Denne julen har jeg vært borte fra både treningssenteret og Norge i mer enn 2 uker, og gaflet i meg flere kalorier enn jeg tør å tenke på. Jeg har fortsatt ikke full forståelse for kalorier og karbohydrater osv., men jeg forstår det grunnleggende. Når jeg har brukt et år på å bare spise poteter, kylling og rødt kjøtt, morgen og kveld, i kontrollerte mengder, skjønner jeg at pasta, pizza og kaker ikke det beste alternativet dersom man er ute etter å kutte kalorier. Det var vel verdt det, men tanken på tredemøllen og vektene skremmer meg nå. "Hva om jeg ikke klarer å løpe like fort som før?". "Hva om jeg ikke kan løfte like tungt?". Jeg gruer meg ved tanken, men jeg vet hva jeg må gjøre. 

Bilde: Adrian

Første gang noen foreslo at jeg skulle begynne på et treningssenter så jeg for meg ungdomsskolen. Slik jeg husker min tid i ungdomsskolen var gym kanskje det eneste faget som kunne utkonkurrere naturfag og matematikk, i å være det mest mislikte faget på skolen. Lærere som kastet oss ut i aktiviteter på måfå, uten at vi åppnådde spesielt utenom verk i hele kroppen på slutten av dagen. Slik trodde jeg at det ville bli å begynne på et treningssenter og. Det eneste jeg visste var at ingen kunne tvinge meg til å gå til ADO Arena. Gym på skolen var allerede nok som det var. Å bli våt og kald i en svømmearena på toppen av det vil jeg ikke engang snakke om. 

Da jeg begynte på senteret prøvde jeg Thai boksing, men jeg fant tidlig ut at dette ikke var min greie. Jeg har alltid vært et jordnært vesen. Jeg har aldri lagt en hånd på noen i hele mitt liv og derfor hadde jeg utfordinger med å sparre med partner, på tross av at begge parter hadde fullt beskyttelsesutstyr. Jeg har tidligere erfaring fra Taekwon-Do og karate, men dette var lite til ingen kontakt. Tai boksing er en helt annen verden sammenlignet med nevnte idrettsgrener. I stedet gikk jeg over til stryketrening. I begynnelsen hadde jeg ikke peiling på hvordan jeg skulle utføre øvelser og jeg hadde ikke råd til en PT. Allerede på dag 5 hadde jeg løpt på møllen hver dag i 13 km/t. Da utmattelsen slo inn forstod jeg ikke bæret. Jeg trodde jeg hadde blitt syk da jeg bare kunne løpe i 2 minutter, og vektene føltes mye tyngre ut enn før. Men etter å ha tatt en prat med noen som har drevet med styrketrening i årevis, skjønte jeg fort at jeg måtte endre treningsopplegget mitt fullstendig. Jeg startet fra bunnen av med jogging, vektløfting, situps osv. Etter hvert gikk jeg gradvis opp i vekt jeg kunne løfte, utholdenheten min økte og hver dag ble det litt mindre tungt å komme seg ut av huset, alt mens jeg fulgte nøye med på hva jeg fikk i meg av næring.

I dag trener jeg 5 dager i uken med mitt eget treningsopplegg. Om du er interessert i mitt treningsprogram kan du lese mer om dette lengre nede på siden ❤︎

Bilde: Elin H.

Å være i en gym handler om mer enn bare styrke og utholdenhet. Folk trener av ulike grunner og har ulike mål. Jeg begynte selv på treningssenteret da jeg var i en vaskelig periode i livet og det har hjulpet meg så mye. I dag kan jeg ikke se for meg et liv uten gym. Det er noe helt spesielt ved mestringsfølelsen man opplever når man ser resultater over tid. Med gym har jeg blitt sterkere, men også psykisk bedre. Jeg har fått bedre selvtillit, ambisjoner og fått venner på veien. Gym for meg er på mange måter terapi. En flykt fra hverdagen og en distraksjon som hjelper meg i å kjempe mot livets ufordringer, både store og små. I dag kunne jeg ønske at jeg begynte på treningssenteret tidligere, men det nytter ikke å tenke på "hva om" scenarioer. Jeg er dypt takknemlig for at gym er en del av mitt liv og det er det beste rådet jeg kan gi om du sliter med vonde tanker eller er på utkikk etter en aktivitet. Tro meg, du vil takke deg selv! 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Mitt treningsprogram  

Bilde: Elin H.

Dette er et lite innblikk i hvordan en treningsuke ser ut for meg:  

Obs!: Det er viktig at du ikke tar i for hardt med en gang, men at du bygger deg opp gradvis i nivå. Du må også huske at øvelser og intensitet er tilpasset ditt mål og hva du ønsker å oppnå. Det som går for noen er ikke nødvendigvis det beste for deg. Stay safe! ❤︎‬‪‪

Jeg trener 5 dager i uken. Mitt fokus er vektnedgang / beholde nåværende vekt med øvelser innen styrke og utholdenhet. Jeg trener overkropp 3 dager og underkropp 2 dager. En uke på senteret kan se slik ut: 

• Mandag:  Hip thrusts (5 kg), (12x3 sett), Hip thrusts (40 kg), (13x3 sett), Hip thrusts (50 kg), (12x3 sett), squats (100 stk), situps (100 stk), planke (2 min.), ryggliggende sykling (2 min.), sideplanke (2 min.), leg press (100 kg), (8x3 sett).
• Tirsdag: Bicep curls (12.5 kg), (10 kg), (12x3 sett), Bicep curls m/stang (20 kg), (8x3 sett), tricep cable pulldowns (34 kg), (8-12x3 sett), dumbbell lateral raises (5-7,5 kg) (8x3 sett), Shrugs  (15 kg), (12x3 sett) 
• Onsdag: (Se mandag).
• Torsdag: (Se tirsdag).
• Fredag: (Se mandag). 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Bilde: Elin H.

Takk for at du leste dette innlegget ❤︎‪‪❤︎‬‪‪❤︎‬‬

Jeg er glad for å ha fått dele min historie med deg. Jeg håper du kan ta noe fra dette blogginnlegget og at det i beste fall kan inspirere. 

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mall: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Velkommen til min offisielle blogg! 

Hei,

Mitt navn er Celly Jane (22). Venner kaller meg Celly. 

Da jeg våknet opp denne morgenen var en mail om at jeg var med i første uttaket til Miss Norway 2024 det siste jeg hadde forventet å bli møtt av da jeg sjekket telefonen. Jeg husker å ha sett gjentakende reklame på Facebook om Miss konkurransen, men hver gang scrollet jeg bare forbi. Det var en juledag i Italia da jeg så en reklamesnutt for attende gang og på det bestemte meg for å handle. Jeg tenkte "hva har jeg å tape likevel?".

Når jeg hører ordet "skjønnhetsutøver" ser jeg for meg glamorøse modeller med timeglass-fasong, former og et ansikt likt det av en "gudinne". Ikke meg; en halvt Thai kvinne fra regnfulle Bergen som så og si ingen kjenner eller vet hvem er. Jeg hadde sett for meg at i Miss Norway vil man konkurrere mot noen av landets mest glamorøse kvinner, men det som skremte meg mest er det faktum at jeg er en trans kvinne. Med andre ord; jeg var født som gutt. Jeg har visst det siden 5. klasse i barneskolen, men kom ikke ut før i 2016. Bare i februar 2023 begynte jeg på hormoner og i dag brenner fortsatt inne med en stor drøm. Det har ikke alltid vært lett og i dagens samfunn har folk sterke meninger. Derfor føler jeg meg på en måte lettet på samme tid for å få muligheten til å delta i Miss Norway.

Jeg tror "mulighet" er nøkkelordet for min hjertesak er at trans personer og skeive i dette landet skal få større muligheter/et bedre tilbud fra helsesystemet. Jeg tror også at alle har en mulighet uansett hva skulle være. De største hindringene er de man lager selv. Jeg liker å si at man skal være den versjonen av en selv som den 10 år gamle versjon av deg selv vil se opp til og være stolt av. I dette legger jeg at du skal aldri undervurdere deg selv. Vær stolt av den du er og vær den beste versjonen av deg selv. Det er det beste rådet jeg kan gi! Det er så klart lov å være usikker på ting i livet. Jeg er 22 år gammel og har ikke anelse på hvem jeg er, ikke for å nevne hva som vil skje videre i livet, men jeg vet hva jeg står for og i Miss Norway 2024 skal jeg vise dere alle den beste versjonen av meg selv! 

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎