Hei på deg! 

Hvordan har du det i dag? Legg gjerne igjen en kommentar ♥

ENDELIG! PODCAST, JUHUU!

I dag er podcasten jeg gjorde med IBD-Ida ute! 

IBD-Ida er et kjent fjes (og stemme) for oss i mage/tarm samfunnet. Ida står på, og jobber iherdig for at vi i Norge skal få et bedre tilbud for ordentlig hjelp og forståelse for oss som har tarmsykdommer. Ida vet hvordan det er å ha en tarmsykdom og alt det følger med. I hennes podcaster tar hun opp de litt "vanskelige og tabu belagte" temaene som følger med. Ikke minst hvor mye vi må kjempe for å bli hørt i helsevesnet. I dag er Norge veldig dyktig innen mage/tarm sykdommer, men vi vet også at det foreligger mange flere ukjente mage og tarm sykdommer. Dette burde bli prioritert. 

IBD-Ida er et forbilde for meg, råtøff dame som jeg er heldig å har med på å laget ♥

Hvis jeg går videre i Miss Norway og skal stille på scene og har en dårlig dag så har jeg en super smart backup plan som jeg råder deg til å høre, lytt på podcasten for å vite hva det er jeg kan skjule.

 
Hør podcasten her ↓
https://shows.acast.com/61afde368a38950013f899eb/episodes/e67-norges-vakreste-og-syk

I podcasten snakker vi om hvordan min reise som ulcerøs kolitt pasient har vært. Jeg startet min reise "uskyldig og forsiktig", diffuse magesmerter, dårlig mage, redusert almentilstand og det skumleste av alt vektnedgang. Man kan leve med magesmerter, dårlig mage og det å være dårlig i periodevis, men når man begynner å gå ned i vekt begynner det å bli illevarslende. Jeg har alltid vært en veldig slank dame, og aldri slitt noe særlig med selvbildet mitt. Jeg har rosacea (hudsykdom) som har vært sjenerende for meg, men den kan man skjule med sminke. Det kan man ikke med magen. Magen kan ikke skjules. Dog, sykdommen i seg selv er jo skjult. Det er ikke noe man ser. Man hører at "jeg har vondt i magen" men man ser ikke hvor vondt dette kan gjøre. 
Etter en god stund med magevondt, gikk jeg ned i vekt. En liten stund etter veknedgangen selvom jeg spiste vanlig ble jeg dårlig. En dag i mai kom jeg ikke ut av sengen. Min mor og samboer fikk meg hasteinnlagt på akutten, og her gikk det radig fort da jeg kom. Det var noe galt med meg. En uke på sykehuset satt de med fasiten, total ulcerøs kolitt moderat til alvorlig. Dette i seg selv betyr at hele tarmen er angrepet av sykdom. Alt fra tykktarmen og ned. Moderat til alvorlig betyr at man er et sted i sykdomsforløpet der man blir satt på medisinering med engang, og gjerne litt kraftig medisinering. Man får ikke tid til å prøve seg fem først. Går man med sykdommen ukontrollert over lengre tid vil tarmen bli såpass "brent" opp at man kan få utlagt tarm. Pose på magen, og i verste fall tarmkreft. 
Medisinene jeg fikk var kraftig og gjorde tarmen noe bedre, men bivirkningene jeg fikk var såpass store at de valgte å sette meg på noe som heter biologisk medisin. Dette er heller ingen lett kamp å ta. Det er mye prøver underveis som man må ta, ikke ha underliggende skjulte sykdommer. Dette er heller ingen mirakelkur, man kan gå ned i vekt/opp i vekt, miste hår, smerter i kroppen. Biologiske medisiner fungerte greit på magen, men bivirkningene igjen var store og vonde. Det vondeste for meg i denne perioden var vektøkning da jeg la på meg 20kg. Å jobbe og få disse kiloene ned igjen for å føle meg vel er ganske tøft og vanskelig. Jeg har ikke nådd målet enda selv etter 3 år, det målet jeg vil ha for å trives. Men nå har det seg slik at vekten min står stille og magen trives med vekten, og da ønsker ikke jeg å tulle med det. For magevondt og magesmerter er ikke noe godt.
I dag går jeg på medisiner for ulcerøs kolitt. 
Ulcerøs kolitt er arvelig, og dette ligger i familien. Min mormor hadde ulcerøs kolitt, dessverre da denne ble oppdaget var det forsent i sykdomsforløpet til å la seg behandles, det var allerede tarmkreft. Sykdommen tok fra meg min mormor for ca 2 år siden. Da jeg fortalte henne om sykdommen var hun til enorm støtte for meg, pårørende som også hadde samme sykdom. Hun beroliget meg mye, og sa at "pose på magen var ikke noe farlig vel" Det er ord jeg hører i dag, som gjør det ok hvis jeg engang må ha dette. 
 




Etter langtidssykdom så velger man sine kamper.

Jeg håper du hadde en god lytning! 

Er det noe du lurer på eller kjenner deg igjen så ta gjerne kontakt med IBD - Ida på facebook, eller legg igjen en kommentar her ↓ Jeg ønsker gjerne å høre fra deg som har chrons, UC eller irritert tarmsyndrom. 
Vi som er kronikere er ikke alene selvom det føles sånn, om du ikke har pårørende som har samme sykdom betyr ikke at du er alene. Vi er et stort samfunn, og selvom du er fremmed for meg så vil jeg alltid forstå hvor vondt du har det til tider. 

∼ Isabel ♥

Noe jeg syntes vi alle burde prate mer om er mobbing på skolen og generelt. Både nettmobbing og fysisk mobbing. Det må skje en drastisk forandring, og det bør skje fort. 

Jeg syntes at det har gått for langt med mobbing på skolen og nettmobbing. 

Jeg husker tilbake til da jeg gikk på barneskolen og ungdomskolen, og man ble mobbet for å ha feil farge på sekken, eller man ble mobbet fordi man fikk mensen for tidlig/for sent. Jeg sier ikke at det er greit eller at jeg forsvarer de som mobber, men de er barn og unge tenåringer og de forstår kanskje ikke bedre. Men det hjelper ikke. Om ikke de forstår bedre så har faktisk foreldrene til dette barnet et ansvar for å fortelle sine barn at dette ikke er greit. Fordi det setter så utrolig dype spor og det gjør mer skade enn man tror. Og jeg har fått høre av andre når jeg har diskutert dette temaet at "men de er jo bare barn, de vet jo ikke hva de sier engang". Jeg sier meg litt enig i den påstanden uten å forsvare handlingene. Men de som ofte er ofrene for mobbingen er jo også barn. Hadde jeg som voksen fått noen ufine kommentarer av et barn så hadde jeg ikke latt det gå inn på meg. Men det går inn på andre barn. 

Jeg syntes at skoler bør stramme kraftig inn på sin mobbepolicy. Det er allerede mange skoler som sier at de har nulltoleranse for mobbing, noe som er supert. Men da syntes jeg også at det bør følges opp og gjøres noe med når noen bryter reglene som er satt for en grunn. Det gjelder uansett hvem som bryter de, tilogmed om lærere bryter de. 

Det må være konsekvenser på plass til de som bryter reglene/de som mobber, og trøst og hjelp til de som blir mobbet. Jeg mener også at alle lærere bør ha en samtale med hver sin klasse om hva mobbing gjør og hva som gjør at ord og handlinger blir definert som mobbing. Jeg syntes også at støtteapparatet til de som opplever mobbing bør bli bedre. Med det mener jeg at om et barn er så tøffe og modige at de tør å gå til sin lærer eller rektor og forteller at det blir mobbet, eller forteller om en ubehagelig opplevelse med andre elever skal dette taes på alvor og alle parter involvert skal prates med for å komme til bunns. 

Jeg mener at man skal kunne prate med hverandre og komme med kritikk, men det er en stor forskjell på mobbing og kritikk. 

Vi må bli snillere mot hverandre. Det er ingen (som jeg har hørt om) som har vunnet på å være slem og ekkel mot andre mennesker. 

Hei!! Da er ermene brettet opp, og jeg er klar til å skrive mitt første blogginnlegg her inne!

Så Hvem er jeg? Mitt navn er altså Julie, jeg er født og oppvokst i Oslo og har siden jeg kan kan huske hatt en brennende passion for fashion som det så lekkert heter. Etter mye hardt arbeid, ståpåvilje, mot og lite søvn, ble barndomsdrømmen realisert og jeg kan stolt si at jeg jobber som klesdesigner! 

Jeg er så heldig at jobb og hobby ofte går hånd i hånd - kunst, kultur, mat, ernæring, musikk, mote, interiør & beauty (fun fact: jeg er også makeup artist!) 

Ellers har det alltid vært viktig for meg å være nær naturen. Oslo er supert sånn sett, og jeg var heldig som vokste opp et sted hvor skogen ble en naturlig del av hverdagen. Sommer og vinter, du finner meg rekende rundt i Nordmarka!!

Sånn, da har dere fått en liten første introduksjon på hvem jeg er, også håper jeg at dere vil følge meg videre her inne og på min reise til Miss Norway 2023. 

Smil, Julie

Heii!

Jeg Kommer opprinnelig fra Askøy, men jeg og familien flyttet til Sveio da jeg var 5 år gammel, nå er jeg 18, snart 19 år gammel. Går siste halvår på Vidergående og ser frem til et friår med jobb.

Jeg går på Vardafjell Vidergående skole, på medier og kommunikasjon. grunnen til at jeg valgte medier og kommunikasjon, var fordi jeg ville ha en litt lettere vei til studiekompetansen. Jeg personlig vil ikke jobbe med noe innenfor media, men nå jobber jeg på pizzabakeren haugesund og bring. Drømmen er å en dag bli hundefører for politiet.

Jeg kommer til å snakke om Sveio som hjemstedet mitt, og ikke Askøy siden jeg har bodd flest år her. Sveio har en vakker natur, med mange fine fjell og fine landskap. Hvis vi søker på google på hva man kan gjøre i Sveio så er det som regel bare tur som kommer opp, nettopp fordi det er så fin natur her. Ryvarden som er et fyrtårn i Sveio, med galleri, kafe og mulighet for overnatting tror jeg må være det mest kjente Sveio har. Fra ryvarden så har vi god utsikt over hele kysten.

Min hjertesak og det jeg brenner på er synet de fleste mennesker har på rusmisbrukere. Jeg vil endre synspunktet og tankegangen til folk om at rusmisbrukere ikke bare er verdiløse folk som har tatt dumme valg, men at de faktisk er personer som kan bidra med noe godt til samfunnet de og, bare vi gir dem en sjangs til. 

Fokuset fremover mot finaleuttaket er å jobbe med hjertesaken min, og prøve mitt beste for å forhindre den ekle tankegangen til de fleste mennesker. Jeg kommer og til å jobbe med å skaffe flere sponsorer, jeg har allerede en sponsor, men det kommer jeg til å snakke mer om i seinere blogginnlegg. Men ja som sagt, hovedfokus er hjertesaken min, og spre budskapet til de rundt meg. 

Her kommer noen bilder til semifinaleuttaket<3

Portrett:

Foto tatt av: Agnieszka Wanag

Cocktailkjole:

Foto tatt av: Agnieszka Wanag & Maciej Blazejewski

Fritidsantrekk ute:

Foto tatt av: Maciej Blazejewski

Idrettsantrekk:

Foto tatt av: Agnieszka Wanag & Maciej Blazejewski

Ekstra bilder:

 Foto tatt av: Agnieszka Wanag

I dag er det første mars, også kjent som første vårdag.

Jeg elsker denne sesongen. Lyden av fugler sang, blomse-spirer, grønne planter/blader, varmere temperatur, lysere og lengre dager. Alt dette er grunder til at jeg elsker våren.

Helt siden jeg har vært liten har vår/sommer halvåret vært mitt favoritt halvår.

Da jeg startet på videregående, hadde vi noen leker for å bli bedre kjent som klasse. Jeg ble da stilt et spørsmål, om hvordan humøret mitt var. Til det svarte jeg «så lenge jeg ikke er sulten, trøtt eller kald, så er jeg glad». Dette stemmer fremdeles. Varmere vær, er en av de største grunnene til at jeg elsker tiden vi nå går i møte.

I følge AAFP opplever opp til 20% av befolkningen vinterdepresjon, i en eller annen grad. Rundt 5% opplever det i veldig sterk/alvorlig grad. Vinterdepresjon/SAD er noe jeg føler vi ikke snakker nok om. Dette syntes jeg er rart med tanke på at vi bor i et land, hvor vi har 6 måneder med mørke lange dager.

SAD går ut på at hypotalamus ikke fungerer helt som den skal, noe som påvirker hormonene melatonin og serotonin. Dette kommer av mangel på sollys. Mennesker med dette problemet vil gjerne oppleve å blir deprimerte, ha mindre eller større appetitt, slite med søvn, ha mindre energi, slite med konsentrasjon og mer.

Til nå finnes det ikke medisiner som «kurerer» SAD. De eneste tipsene de ofte får, er å kjøpe en spesiell lampe (lys terapi), reise til et annet land, ta vitamin D tilskudd og eventuelt antidepressiva. Det er derfor til stor lettelse for mange, at vi nå får mot lysere tider.

Selv om du ikke har SAD vil nok kjenner at humøret ditt blir bedre, du er mindre trøtte, får mer energi, du smiler og ler mer, og jevnt over føler deg mer lykkelig.

Til slutt oppfordrer jeg alle til å komme seg ut i sola, legge merke til at dagene er lengre, fugler kvitrer, blomster springer fram og flere mennesker smiler og ler. Disse små tingene kan gjøre at din dag, føles litt bedre.

Med det ønsker jeg alle en god første vårdag??

Kilder:

https://www.nhsinform.scot/illnesses-and-conditions/mental-health/seasonal-affective-disorder-sad

https://www.nimh.nih.gov/health/publications/seasonal-affective-disorder

Foto: privat

 Hei på deg! 

Hvordan går det i dag? Legg gjerne en kommentar nederst på siden ⇓ ♥

Hva er viktig med en dyrebutikk? Hva er viktig for en dyreeier?

Jeg digger jobben min i dyrebutikk. Hvorfor det?
Det er gøy å jobbe i butikk. Hvordan da?
Jeg lærer så mye av kundene mine, de gir meg mer erfaring, og kunnskapen kommer fra leverandørene våre. Er ikke det veldig enkelt å lære seg si?

I dette innlegget vil jeg belyse hvor viktig dyrebutikk er for dyreeiere i Norge.


Her er jeg sammen med valpen Stella ⇑

På min 18 årsdag skrev jeg under på (kanskje) mitt viktigste dokument. Det var en arbeidskontrakt mellom meg og dyrebutikken jeg enda jobber i. Denne dagen ble jeg også myndig, og en av mine største drømmer gikk i oppfyllelse. Fra da jeg var 5 år hadde jeg alltid ønsket å jobbe i dyrebutikk, kanskje til og med eie en egen dyrebutikk. Jeg skled fort inn sammen med mine kollegaer og følte meg trygg i jobben jeg gjorde. Underveis lærte jeg mye, og tok mye inn av å forstå hvor viktig det er å faktisk kunne kunnskap om dyrene vi har som kjæledyr. Og vi i Norge, vi har mange forskjellige kjæledyr. Noen har høner, noen har chinchilla og veldig mange har hund.
Jeg trivdes så godt i jobben at da jeg sa opp stillingen min så gråt jeg på telefonen til både sjefen og kollegaen. Jeg hadde så vondt, men samtidig var jeg også lykkelig. Fordi, jeg kom inn på dyrepleier studie i Danmark og måtte derfor flytte til Danmark. Da hadde jeg allerede jobbet i dyrebutikken i 3 år. Alle lørdagene på disse 3 årene hadde jeg jobbet fast i dyrebutikken. Det var rart å tenke på at helgene i Danmark kom til å bli annerledes. Det var så vondt å si opp drømmejobben, med drømmekollegaene mine, og ikke minst verdens beste kunder.


Ikke super lett å se, men her er jeg med dumborotta mi Lotte ⇑

Så lille Isabel dro til Danmark med dyrepleier studiene for seg. 2 uker gikk, og det føltes ut som en evighet. Jeg hadde hjemlengsel. Til både familien min, og jobbene jeg hadde hatt her hjemme. Dyrepleier studiene ville ha utdannet meg til dyrepleier med autorisasjon i Norge. Det var en fin skole, gode klassekamerater og dyktige lærere. Jeg så fort at hjertet mitt ligger nærmere å veilede dyreeiere igjennom næring, pels, poter og stell som man gjør i en dyrebutikk, enn å pleie et sykt dyr. Jeg ville være med på å forhindre sykdom. På vei hjem til Norge ringte jeg sjefen i dyrebutikken jeg hadde sluttet i og sa «trenger du cv og søknaden min for stilling i butikken?» hun lo, og sa «nei, den trenger jeg ikke så det går fint»
Så var jeg allerede tilbake til verdens beste dyrebutikk.

Ettersom drømmen min alltid har vært å jobbe i butikk så ligger salgsevnen min ganske lett for meg. Det å minne en kunde på «trenger du bæsje poser også?» eller «har hunden nok av treningsgodis da? Vi har noen gode her for ledd og hjerte blant annet.» gav meg en ubeskrivelig glede. Jeg kan ikke forklare med ord hvor godt det er å hjelpe en dyreeier å finne riktig potetsokk til riktig bruk, eller hjelpe med kloklipp på kaninen Sofie. Den lykken å se i øynene til eier da de har gjort et godt kjøp av hundegodis gjorde hjertet og sjelen min mer godt. Selvfølgelig hadde det vært godt å hjelpe syke dyr til de blir friske igjen. Men jeg hører mye ulykkelig historier i dyrebutikken også, og jeg tror ikke jeg hadde klart meg så godt å høre om de aller verste historiene om sorgen av å miste et dyr. Dyr ligger så nært hjerte mitt som man kommer, så jeg føler sorgen til  en kunde når de forteller de har mistet undulaten Pelle etter 12 år. Det gjør meg så vondt da jeg selv vet hvordan det føles og hvor vondt det er, og hvor tomt livet brått blir. Så for meg, det å hjelpe dyreeier om hvilket fòr Pusur trenger er så mye viktigere for meg. Da kan jeg være med å forhindre overvekst av plakk på tenner, kanskje hjelpe mot dårlig ånde hos dyret, eller treffe nøyaktig det hunden tåler, og vi kan utelukke det den ikke tåler.

Dette er Molly, familiehunden vår som nå har blitt tante til Stella og Simba ⇑


Tilbake til det viktigste aspektet ved å jobbe i dyrebutikk er at, ansatte, vi er punkt en; kurset i det vi selger. Vi får kurs av leverandør, og vi har interne kurs om hva som er bra for hvilket dyr. Vi ble også kurset da reptiler ble lovlig i Norge igjen. Det var et tidspunkt der man ikke fikk selge reptil i butikk før man hadde tatt kurset. Så strengt var det faktisk. Vi ble alle kurset for å kunne gi det kunden gjerne ville ha om det var gekko eller skilpadde.

Vi er kurset om fiskehold, hundeseler, fòr fra hamster til kanin, hund og katt. Det ligger så mye kunnskap bak disse kursene.

Og ikke nok med det, men det å høre erfaringer fra kunder, historier fra kunder om sine eggene dyr så blir vi èn erfaring rikere. Vi får nye erfaringer hver dag, kanskje 5 forskjellige historier i løpet av en dag kan vi høre, og lære oss nye ting via dette. Det er ikke så lenge siden jeg hadde en kunde som fortalte om hunden sin som hadde fått 1 valp. Denne 1 valpen gjorde det vanskelig for hundemammaen å produsere nok melk, da kroppen til hundemammaen ikke mottok det at hun skulle ha valp. Kroppen fikk ikke nok av hormoner som de gjerne får ved større kull. Dette var strengt tatt ikke noe jeg hadde tenkt på tidligere, at det å kanskje få 1 valp kunne ha virking på hundemamma.

La oss gå over til det som er tungt og vanskelig i dag.
Dessverre nå er strømprisene så høye at dyrebutikker må legge ned akvarieholdet sitt. Da spør jeg; hvor skal vi nå få tak i fisk til selskapskarr? Eller det beste spørsmålet jeg har til dette, hvem kan hjelpe oss med syk fisk nå?
Dyrebutikkene selger utstyr til fisk, mat, planter, dekor, medisiner. Men hva gjør vi når dyrebutikkene legger ned akvarieholdet på grunn av for høye strømpriser? Hvorfor skal vi da bli kurset i fiskehold? Hva gjør vi når vi ikke får kunnskap av kunder som har fisker siden de ikke får tak i det de trenger i dyrebutikk? Hvem skal vi spørre om hjelp til da? Hvem hjelper oss mot syk fisk? Hvem hjelper oss å bekjempe uønskede algevekst?
 - Akkurat dette har vært vanskelig for meg å svelge. At strømprisene kan presse en fagbutikk ut av veie. For dyrebutikk er fagbutikk.
Hvis dyrebutikkene blir borte, eller ansatte ikke får kurs lengre, hvem skal vi vende oss til hvis vi brått trenger potesokk i størrelse XXXS eller XXXL? Hvem hjelper meg i matbutikken å finne riktig fòr til min hund som har allergi? Som kanskje ikke tåler kylling eller fisk?
Det å selge hundeeier riktig fòr til Lassie er ikke gjort i en feil. Jeg må vite minst 3 grunnleggende ting om ditt dyr før jeg kan komme med en anbefaling. Hvilken rase er hunden? Hvor gammel er han? Allergi? Noen ganger liker jeg også å forhøre meg om hunden har noen spesielle behov. Kastrert? Overvekt? Undervekt?
Hvem i matbutikken kan fortelle meg hvilket fòr jeg trenger til en undervektig undulat? Eller hvis kampfisken ikke spiser flakfòr?

Nei, vi trenger dyrebutikkene i Norge. Vi trenger kunnskapen, og vi trenger erfaringen du som dyreeier gir til oss. Det er den beste lønnen for meg, er når du som kunde kommer tilbake og takker for hyggelig hjelp sist du var her. Å se lykkelige øyne i butikken er godt.

Dette er Simba ⇑ 

Jeg vil slenge med det omdiskuterte temaet, å selge dyr i butikk eller ikke?
Det er et tema jeg ikke vil røre ved altfor mye i... Det er både positive og negative ting ved dette. Det jeg gjerne vil få si er at dyrene i dyrebutikk har det bedre nå enn det de hadde det for 10 år siden. Før i tiden, da vi ikke viste bedre gav vi jo kanin gulrot som mat. Det vet vi jo i dag er farlig i større mengder. Før i tiden hadde vi til og med kanin og marsvin i samme bur! Nå vet vi hvilke skader det gjør for begge artene, men spesielt for marsvin da de faktisk kan bli syke av kaniner. Burene vi hadde dyrene i før var små og ikke passelig til det dyret som skal oppholde seg der. I dag er det gode rutiner ved vask, mating og pelsstell. Noen ganger kan dyrene bli syke og da har vi veterinær kontakt og medisiner tilgjengelig. Dyrene har også mer plass nå en før. Og når vi har dyr i butikk så lærer man seg mer om det enkelte dyret da vi ser den hver dag i en liten periode. Vi blir litt kjent med hva de trenger, hva de liker.

Mye jeg kan gå innpå, da dyrebutikk er så stort tema og dekker flere fag. Men i dag så blir denne lille historien og meningen bak hvorfor akkurat jeg har lyst til å jobbe dyrebutikk.

Dette er en meningsfylt jobb. Det er en jobb som er så givende.
 - Det er her jeg kan hjelpe på viktige ting. De tingene som utgjør en forskjell.

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du også er dyreeier ♥

Samarbeid? Kontakt meg på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Takk for at du leste! 

∼ Dyreelsker Isabel