I 1996 ble jeg født, og bodde på barne instutisjon i byen Arad i Romania.
En av di siste puljene som fikk kommet til Norge. Året var 1998. Adopsjon samarbeidet mellom landene Romania og Norge ble lagt ned like etter jeg hadde min ankomst til Norge.
Som jeg sa i min intro, jeg ble adoptert og fikk livet som den største gave, jeg er veldig takknemlig for å ha vokst opp her i Norge. Som jeg mange ganger har tenkt så er jeg glad for å være adoptert enn abort.
DETTE bildet er det første bildet som ble tatt av meg noengang, det er det bildet som foreldrene mine fikk av meg da papirene mine ble sendt til Norge, igangsettelsen. (Jeg har faktisk aldri sett meg selv mindre enn på dette bildet, og dette er det eneste som finnes av meg som ikke er tatt av mine foreldre)
Institusjon:
Mørket…. Understimulert av omsorg, ingen kjærlighet, alt for lite mat, som igjen ble til sult og underernæring, kalde dusjer, mange barn i et å samme sprinkelseng er bare noe av det. Vi var mange barn på barnehjemmet og det var flere avdelinger. Da mine foreldre og andre foreldre kom for å hente barna sine, var alt under veldig regime og kontrollert. En fikk ikke lov å gå å kikke fritt rundt på barnehjemmet, samt dem fikk veldig begrenset tid sammen med oss. Hver foreldre fikk informasjon om barnet dem skulle hente, alt i fra helse opplysninger, bilde, størrelse etc, det har vært flere tilfeller hvor informasjon i papirene ikke har stemt, og i mitt tilfelle stemte ikke hvor stor jeg var, jeg var veldig mye mindre enn hva som var nevnt. Dem hadde ikke helt stell på sysakene sine om man kan si det slikt, mye underbemanning som gjorde at det ble kluss, ettersom vi var veldig mange barn på institusjonen. Det var et par foreldre som fikk utlevert feil barn til og med. Jeg har også hørt at meste parten av ting som ble sendt ned fra foreldre som skulle til barna, ble tatt til dem som jobbet på barne hjemmet istedenfor til oss barna.
Når kommer til helse og utvikling, så lå samtlige vell å merket langt bak skjema. Vi var underernærte, pga lite mat og sult. Det førte til at motorikken på meg var veldig dårlig, jeg kunne ikke gå og beina mine spriket til siden, da jeg hadde gått med tøybleier som var alt for stramme. Her var det mye å jobbe seg inn for å komme seg oven på både vekt gang og det motoriske.
Hjem til Norge:
Mars, våren 1998, en ukes tid etter å ha vært i Romania fikk foreldrene mine endelig reise hjem med meg. Jeg ble fortalt at noen i nær familie ble veldig sjokkert da dem så hvor liten og underernært jeg var, det ble tvil på om jeg faktisk kom til å klare meg bra. Men det tok ikke mange ukene før jeg hadde lagt på meg, og begynte fungere bedre. Grunnet underernæring og lite omsorg trengte jeg veldig ekstra av dette når jeg kom hjem. Vi fikk god oppfølging og veiledning fra sykehuset for å få et sunnere og bedre utgangspunkt. Det å være adoptert og ha bodd på institusjon i starten av sine første leve år, setter gode spor hos noen og andre ikke, jeg var nesten 2 år, hjernen vår utvikler seg masse frem til en er to år, og fra en er to år kan en begynne å huske, den delen av hjernen som bevist husker er utviklet nok til å huske fra man er to år, så alt fra barnehjem tiden er ting jeg ikke kan huske bevist men under bevist. Det er veldig invidduellt forskjellig hvordan ting påvirker i det senere liv. I neste innlegg skal jeg fortelle om hvordan det har vært å vokse opp i Norge som adoptert, hvordan det på utsiden(environment)har påvirket, og hvordan det kan påvirke, vi har alle ulike historier og ulik grad av hva og hvordan.
Dette er hvordan adopsjon i østeuropa var i 1990-tallet, håper det gav en innblikk og intryk.
lots of love, A.
