Kjære lesere,
i dag er det nøyaktig et år siden jeg var i Oslo hos kirurgen og ble enige om skulderkirugi. Ventelisten var lang og i slutten av april ble jeg lagt inn til operasjon. Etter fulgte smerte, månedsvis med en arm i fatle jeg ikke kunne belaste, og skulder rehab hos fysioterapaut som jeg forsåvidt fortsatt holder på med per dags dato. Ting tar tid.
Voldsepisoden.
Sommeren 2013 ble jeg utsatt for en voldsepisode, da lille meg av alle menneskene som stod rundt, var den eneste som ikke klarte å bare stå og se på når en jente stod med en annens hender godt rundt halsen opp etter veggen. For meg er det en menneskelig ting å gjøre, og det var langt fra en kalkulert handling fra min side, men en reaksjon. Hadde det vært en kalkulert handling, ville jeg selvfølgelig hentet en vakt eller noe, og ikke kastet meg rett inn i situasjonen. I mine år som ordensvakt kom jeg lagt med et smil om munnen, høflighet og gode kommunikasjonsferdigheter. Men da jeg kom løpende bort, smilte og spurte: "Hva er det som skjer her da?", og jeg møtte et sort blikk og en knyttneve midt i ansiktet, er det ganske lite rom for kommunikasjon. Episoden endte med x-antall spark og slag i ansikt og kropp, mens jeg fortvilt prøvde å dekke meg til. Nei, tubetopp og skjørt er ikke å anbefale i slike situasjoner, og jeg var mer beskymret for å blottlegge meg enn slagene og sparkene jeg mottok. Jeg husker ikke mye mer av hendelsen, enn at jeg en stund etter stod sammen noen venner av meg på andre siden av gaten.
Dette var en måned før jeg egentlig skulle inn og tjenestegjøre i forsvaret, etter et halvt år med intens trening for å skåre bra på de fysiske testene. Mørbanket dro jeg inn til Sessvollmoen, men merket fort at dette ikke ville gå da jeg ikke en gang klarte å løfte opp noe som helst med min venstre arm. Heldigvis hadde jeg en backup-plan, og hadde kommet inn på vernepleiestudiet på Høyskolen i Østfold på høsten, noe jeg er evig takknemlig for den dag i dag.
Ettervirkningene.
Jeg var heldig som slapp unna med hjernerystelse, partiell ruptur på supraspinatus og biceps, slimposebetennelse og diverse annet i skulderen min. Det tok meg 2 år med opptrening og behandling før det ble fastslått at jeg ikke klarte å trene opp biceps - 2 år hvor jeg nesten ikke klarte å bruke venstre armen min. Jeg har i gjennomsnitt gått til fysioterapaut 2 ganger i uken i ettertid, og jeg er enda ikke 100 %. Alt dette slitet, fordi jeg brydde meg. Hva er det egentlig voldsutøverne tenker på? Jeg kunne vært uheldig. Jeg kunne ha ramlet feil, slått hodet kraftigere. Konsekvensene får både livet deres og mitt kunne ha blitt så stor, av en så tullette og unødvendig hendelse.
Dagen i dag.
Etter den dagen, har jeg hatt en intens trang til å trosse smerten og ikke la den og skaden komme i veien for mine ambisjoner i livet. Jeg nekter å la den ene hendelsen definere resten av mitt liv. Uansett hvor lang tid det tar, skal jeg klare å trene meg bra igjen. Det kom jo også noe godt ut av det - jeg startet å studere vernepleie og har hatt praksis både innen sykehjem og barnepsykiatri, og jeg er evig takknemlig for at det var dit veien førte meg.
Det er fantastisk å se de videoene som handler om å bry seg, hvor en ser at folk faktisk tørr å sette seg selv i en potensiell faretruende situasjon for å forsvare andre som blir diskriminert, truet, og trakassert på åpen gate. Har du sett noen av filmene? De setter søkelyset mot blant annet offentlig mobbin og seksuell trakassering.
Her finner du noen av de: http://www.tv2.no/v/967428/?ref=953900
Mvh,
Linn Adriana Thomassen.
