Jeg vil skrive om noe som betyr veldig mye for meg og noe jeg virkelig brenner for. Det hører kanskje rart ut å "brenne for" dette temaet, men jeg kommer til å forklare i dette innlegget. Bear with me.
Først kommer en liten "innledning" før jeg vil gi noen råd til dere som leser uavhengig om dere har god selvtillit eller kanskje sliter litt med den
For jeg virker nok ganske selvsikker og komfortabel for de rundt meg og de som ser meg fra avstand også, men de som kjente meg før kjenner meg faktisk ikke igjen som oftest Bokstavlig talt, venner jeg mistet kontakten med, lærere og bekjente. Utseendemessig men også fordi jeg som person har utviklet meg fra den jeg var. Jeg kommer til poenget- det som også forklarer dette temaet
Selvtillit.
eller rettere sagt mangelen på den..
For jeg var ikke alltid trygg. Tvert imot. Selvtilliten min var helt på bunn fra ung alder, tidlig barneskolen. Jeg hadde sosialangst, spiseforstyrrelser, følte meg annerledes, feil og konstant utenfor. Mye på grunn av mobbing. Jeg var hun som prøvde å være minst mulig synlig, redd for å si feil ting, redd for å være meg selv. Jeg følte meg som en outcast, og det gjorde vondt. Dette er noe jeg ikke har snakket så mye om til noen.
Jeg gikk på en privatskole, kjent som en finere "rikmanns"-skole. Der folk på barneskolen hadde den nyeste mobiltelefonen, bjørn borg pysjbukser som kostet 1000 spenn per, puma klær fra topp til tå (Som var populært da, gen z..)- jentene hadde høye hestehæler, løsnegler og kom fra velstående familier ofte.
Jeg?
Jeg hadde en alenemor som eide tatoveringsstudio, kjørte Harley og som jeg syntes var verdens kuleste. Jeg hørte på rock, gikk i svarte klær og syntes punker stilen var skikkelig kul. Jeg likte å tegne, jeg likte skateboard og jeg tenkte ikke så mye over hva som var in. Jeg var en outkast, og jeg kunne så inderlig ønske at jeg skjønte tidligere at mobbingen og alt som fulgte med ikke faktisk hadde noe med meg å gjøre. Samtidig som jeg har blitt formet til den jeg er i dag som jeg er veldig fornøyd med. Jeg hadde ikke selvtillit, jeg gjemte meg under en trapp i kjelleren hvert friminutt på ungdomsskolen, hjertet dunket så hardt hver gang jeg måtte gå forbi de andre elevene i friminuttene. Jeg hadde så dårlig syn på meg selv og sosialangsten var virkelig ille
Helt til videregående.
Det var der noe endret seg. Ikke fordi jeg plutselig ble "kul" eller fikk en glow up. Jeg var fortsatt ganske annerledes, kanskje faktisk mer "unik" nå, så det var ikke puberteten som gjorde noe med det,- Men fordi jeg fant "mitt" miljø. Jeg havnet i cosplay-miljøet, blant mennesker som var forskjellige, kreative, rare på den beste måten, og viktigst av alt: de godtok meg akkurat som jeg var. Ingen forventninger om å passe inn i en mal. Ingen latterliggjøring. Bare rom for å være seg selv. Jeg vet det er mange spesielle syn på dette miljøet, og det er jo en bukket med ulike mennesker. Nå skal jeg ikke gå så veldig inn på spesifikt dette miljøet, men jeg merket så sterkt hvor viktig det var å komme inn i sitt miljø, finne en tilhørighet. Mennesker som ikke dømmer deg. Så om du går rundt dem samme folkene hver dag eller oftere enn nødvendig og de får deg til å føle deg liten eller usikker. Hvis du sliter med sosial angst og selvtillit og du har lyst til å gjemme deg. Prøv å gå utenfor komfortsonen din og finn deg en tilhørighet, finn ett sted, en gruppe eller en venn som DU føler deg bra rundt. Det er så viktig. Jeg tenkte aldri på at det var omgivelsene mine som gjorde at ting var vanskelig, jeg trodde bare det var jeg som var fæl, at jeg annerledes, at jeg var stygg og hadde problemer og folk så på meg som ett misfoster, det var nemlig det jeg ble kalt...
Sannheten er at ingen gjorde det. Det var bare enkelt og mobbe den som skilte seg ut, og det ble en smitte effekt ut av det.
Og det å finne sine folk lærte meg noe ekstremt viktig:
Selvtillit handler ikke bare om deg. Det handler om hvem du har rundt deg.
Du kan være verdens fineste menneske, men hvis du er omgitt av folk som får deg til å føle deg liten, feil eller "for mye", så vil selvtilliten din brytes ned. Jeg skulle ønske jeg tok avstand fra mennesker som ikke ville meg noe godt mye tidligere. Det er ikke egoistisk. Det er selvrespekt.
Samme som nå, i voksen alder så tok jeg valget for noen år siden å flytte ifra en liten by da jeg hadde dannet meg en vennegjeng som egentlig ikke hadde så mye respekt for meg, men som jeg var veldig glad i som jeg syntes det var vanskelig å ikke ta kontakt med eller være rundt. Jeg vet ikke hvorfor, fordi de viste meg ikke den respekten jeg viste dem, men det gikk til ett punkt det jeg måtte dra derfra for min egen del
Riktig miljø kan redde deg.
Feil miljø kan ødelegge deg.
Finn mennesker som:
ler med deg ikke av deg
ikke får deg til å tvile på verdien din
ikke får deg til å føle at du må endre deg for å passe inn eller være "mindre"
ikke snakker dårlig bak andres rygg, sannsynligheten er stor for at det kan skje med deg og
Det finnes et sted der ute hvor du passer helt inn og blir godtatt. Jeg lover.
Er det andre faktorer så er det mange måter å jobbe opp en selvtillit på.
Fake it till you make it, det fungerer faktisk.
Dette høres nok klisjé ut, jeg veeeeit, men det er faktisk psykologisk bevist:
Hvis du later som du har selvtillit lenge nok, begynner hjernen å tro på det som med mye annet. Du venner deg til selvtilliten etterhvert og da later du plutselig ikke som lengre.
Hvordan du snakker til deg selv og om deg selv til andre. Hvordan du ser på deg selv i speilet. Hvordan tanker du har om deg selv. Det har mye å si.
Jeg begynte med noe så teit som å se meg selv i speilet og si:
"jeg er bra nok", selvom jeg ikke trodde på det og det provoserte meg selv, fordi jeg var jo ikke bra nok?
Jeg sa det mange nok ganger, til slutt tvang jeg meg til å tro på det, eller ihvertfall late som.
Først føltes det helt idiotisk ut, skikkelig teit. Som om jeg løy.
Men hjernen skiller ikke alltid mellom "ekte" og "skuespill". Den tilpasser seg det du forteller den igjen og igjen. Du har sikkert hørt uttrykket " Han juger så han tror det selv".. Det er faktisk noe i det.
Fake it og plutselig en dag er det ikke fake lenger.
Noe annet jeg ikke visste før jeg var ganske voksen var at det kan bare være hormoner.
Dette er seriøst noe jeg skulle ønske noen fortalte meg tidligere, for it makes senseee.
Mange jenter opplever at i visse deler av syklusen som oftest 1-2 uker før mensen også kjent som «lutealfasen» føler de seg stygge, ukomfortable og utilpass, dette fordi lykkehormonet har sunket og hjernen ofte automatisk fokuserer på det negative og gjør at du blir selvkritisk, du ser deg ofte som en annen person i speilet fordi hjernen din rett og slett spiller deg.
Og vet du hva? Det er helt normalt. Det er hormonelt. Så om du ser deg i speilet en dag og føler at du plutselig ser annerledes ut eller får spontan lyst på en forandring, legg fra deg den hårfargen og tørk bort de tårene, det kan være du er i den fasen og det fant jeg mye trøst i. For meg så forklarte det veldig mye.
Plutselig ga det hvertfall meg mening hvorfor selvtilliten min kunne stupe helt uten grunn noen dager ut av det blå. Nå prøver jeg å møte meg selv med mer forståelse i de periodene, i stedet for å være kritisk til meg selv.
Du har ikke plutselig forandret deg. Kroppen din bare gjør det den er programmert til å gjøre, ikke spør meg hvorfor, men...
Dette er til dere som kan trenge det..
Hvis du føler deg utenfor.
Hvis du hater speilbildet ditt.
Hvis du tror alle andre har det så mye lettere enn deg.
Hør på meg, jeg har god erfaring:
Dette er ikke sånn det må være, det er ikke slik du må leve livet ditt
Selvtillit er ikke noe du enten har eller ikke har. Det er noe du kan bygge, litt etter litt. Med riktige mennesker. Med nye valg. Det er ikke egoistisk å velge seg selv.. F janteloven.
Jobb deg frem til den dagen du ser tilbake og tenker:
"Hvordan kunne jeg noen gang tro at jeg ikke var bra nok?"
Du er mer enn nok.
Selv på de dagene du ikke føler det <3
For samarbeid eller spons ta gjerne kontakt
Email : Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Facebook siden min : Klikk Her
Instagram : Klikk her
Tenkte å dele litt om hva som skjer videre nå på denne reisen. Det har vært mye planlegging og samtaler i det siste, og nå begynner ting å skje♥
